Prøven med konkubinene stiller Sun Tzu overfor en konge som vil sette evnen hans til å lede på prøve. Sima Qian forteller om en demonstrasjon som ender med at to kvinner fra palasset blir henrettet. For å lese fortellingen må man skille mellom det som blir fortalt, argumentet om autoritet og verdien som historisk kilde.
Prøven Sima Qian forteller om
Episoden står i kapittel 65 av Shiji. Sima Qian fremstiller Sun Wu for Helü, kongen av Wu: Herskeren kjenner hans militære skrifter og spør om han kan demonstrere metoden sin med kvinner. Innenfor Sun Tzus liv og legendeforklarer denne scenen hvordan han oppnår anerkjennelse og får utøve kommandoen. Det som følger, er innholdet i denne fortellingen, ikke en bekreftet rekonstruksjon av en seremoni i palasset.
Kongen samler 180 kvinner fra palasset. Sun Wu deler dem inn i to kompanier og setter to av herskerens favoritter i spissen for dem. Han gir dem våpen og forklarer enkle bevegelser, som å snu til høyre og venstre. Før han gir ordre om manøveren, forsikrer han seg om at de kjenner signalene. Fortellingen legger dermed vekt på forberedelsene til prøven, ikke bare på utfallet.
Da den første ordren lyder, ler kvinnene. Sun Wu tar først på seg ansvaret: Hvis instruksjonene ikke er tydelige og ordrene ikke blir forstått, er det generalens feil. Han forklarer på nytt hva de skal gjøre og gjentar øvelsen. Denne første reaksjonen går ofte tapt når historien reduseres til et forsvar for umiddelbar straff.
Latteren gjentar seg. Nå hevder Sun Wu at ansvaret ligger hos dem som leder kompaniene, siden ordrene er blitt gjort tydelige. Han beordrer at de to ansvarlige skal henrettes. Helü følger prøven og sender en beskjed for å stanse den: Han sier at han allerede har fått bekreftet strategens evner, og ber om at favorittene hans blir spart.
Sun Wu svarer at når en general har fått kommandoen, kan han ikke følge alle ordre fra herskeren. Ifølge Sima Qian står han fast på beslutningen, og de to kvinnene blir halshugget. Deretter utnevner han nye ledere. Kompaniene utfører bevegelsene de får ordre om og forblir tause. Fortellingen knytter uttrykkelig denne endringen i oppførsel til det som nettopp har skjedd.
Strategen inviterer så kongen til å inspisere formasjonen. Helü avslår, og Sun Wu bebreider ham for å verdsette ord om krig, men ikke den praktiske gjennomføringen. Episoden ender med at Sun Wus evner blir anerkjent og at han blir utnevnt til general. Den gir ingen uavhengig bekreftelse av dialogene og gjør det ikke mulig å fastslå en nøyaktig dato for prøven.
Lederansvar og konflikt med herskeren
Fortellingens argument utvikler seg i to trinn. Først holdes lederen ansvarlig for å forklare og lære opp. Deretter tillegges han myndighet til å kreve lydighet av dem han mener allerede har fått opplæring. Hvis man bare leser det andre trinnet, blir scenen et slagord for hardhet, og en uttrykkelig del av resonnementet Sima Qian legger i Sun Wus munn, forsvinner.
Favorittene introduserer en annen konflikt: Kongen gir spesialisten myndighet, men forsøker å begrense den når den får konsekvenser for personer i hans egen krets. Innenfor fortellingens logikk skal generalens beslutning vise at et privilegert forhold til herskeren ikke fritar noen fra de kunngjorte reglene. Episodens funksjon kan beskrives uten at man dermed anser straffen som rettferdig.
Det er heller ikke riktig å oppsummere episoden med at militær myndighet alltid står over politisk makt. Scenen skildrer en konkret spenning mellom et delegert oppdrag og en senere inngripen fra monarken. Det er fortsatt kongen som ber om demonstrasjonen og anerkjenner generalen. Fortellingen utvikler ingen fullstendig teori om hvem som bør styre staten, eller om alle omstendigheter der det kan være riktig å adlyde en ordre.
Kvinnene får derimot verken individuelt begrunnede motiver eller en stemme som kan måle seg med kongens og strategens. I argumentasjonen fungerer de som deltakere i en lydighetsprøve. Denne asymmetrien begrenser hva man kan utlede om forståelsen deres, valgene deres eller erfaringene til dem som ble utsatt for straffen fortellingen skildrer.
Lydighet som oppnås gjennom trusler, beviser ikke at fremgangsmåten er rettferdig. Utfallet gjør det mulig å analysere hvordan fortellingens hovedperson får autoritet; det gjør ikke henrettelsen til en forholdsmessig straff eller en praksis som bør etterlignes. Å beskrive historiens indre logikk og å godkjenne den er to forskjellige ting.
Hvilken historisk verdi har fortellingen, og hvordan kan vi lese den i dag?
Sima Qian skrev flere århundrer etter tiden da han plasserer møtet. Verket hans er en kilde til kunnskap om den biografiske tradisjonen, men tidsavstanden gjør det nødvendig å spørre hvor hver opplysning kommer fra, og hvilken støtte den har. Sima Qians nedtegnelser om Sun Tzu må undersøkes som en konkret historisk overlevering, ikke som en avskrift fra et vitne som var til stede i palasset.
At scenen er effektiv som fortelling, beviser heller ikke at den er oppdiktet. En historie kan ha blitt bearbeidet, forkortet eller brukt til å formidle en idé uten at vi kan rekonstruere alle leddene i utviklingen. Den forsiktige konklusjonen er mer begrenset: Teksten bevarer en fortelling om Sun Wu, men gir ikke i seg selv noen uavhengig bekreftelse av det som skjedde.
Dette skillet har betydning for hvordan episoden forholder seg til resten av biografien. Prøven avgjør ikke debatten om Sun Tzus opprinnelse, og beviser heller ikke at han personlig ledet operasjonene som senere tilskrives ham. For å studere Wu-felttoget og slaget ved Boju trengs fortellingene om konflikten og en sammenligning av aktørene, ikke en slutning basert på hoffscenen alene.
En moderne lesning kan hente fram et konkret spørsmål: Har man virkelig forklart hva som forventes før man klandrer den som mottar en ordre, for ikke å ha fulgt den? I et hypotetisk eksempel fra arbeidslivet bør en ansvarlig som gir en uklar oppgave, tydeliggjøre det forventede resultatet og undersøke hvilke ressurser som er tilgjengelige. Denne analogien kommer fra dagens leser; den beviser ikke at den gamle teksten formulerte et system for bedriftsledelse.
Sammenhengen med de fem dydene hos en bedriftsleder må forstås innenfor denne begrensningen. Man kan diskutere tydelighet og lederansvar uten å overføre volden i scenen til en organisasjon. Frykt, ydmykelse og skade blir ikke legitimert av hovedpersonens berømmelse eller av lydigheten fortelleren beskriver.
Når man viser til denne episoden, bør man bevare kildeangivelsen: Sima Qian forteller at Sun Wu handlet slik. Denne presiseringen gjør det mulig å diskutere hva historien sier om ledelse uten å fremstille fortellingen som bevis på hendelsene eller som en tillatelse til å etterligne dem.
Se alle artikler i Sun Tzus liv: opprinnelse, vei til makten og legende
