I 506 f.Kr. beseiret Wus hær Chus hær ved Boju og rykket fram til hovedstaden Ying. Felttoget er skildret i gamle kilder, men den konkrete medvirkningen til Sun Tzu har ikke samme støtte som selve slaget. For å forstå det må man skille mellom operasjoner, konsekvenser og personlige tilskrivelser.
Hvorfor Wu angrep Chu i 506 f.Kr.
Slaget ved Boju var en del av et felttog Wu førte mot Chu under Helüs regjeringstid. Zuo zhuan, i sin beretning om hertug Dings fjerde regjeringsår, plasserer operasjonene i 506 f.Kr. Seieren åpnet veien mot Ying, Chus hovedstad, men førte ikke til at staten Chu forsvant.
Konflikten begynte ikke som en isolert strid mellom to hærer. Ifølge Zuo zhuan hadde Nang Was opptreden – han var leder i Chu og også kjent som Zichang – gjort herskerne i Cai og Tang fiendtlige. Presset Chu la på Cai, bidro til at Wu grep inn. Disse allierte bidro til å gjøre en langvarig rivalisering om til en anledning til angrep.
I biografien om Wu Zixu legger Shiji til at Helü rådførte seg med denne rådgiveren og Sun Wu om muligheten for å rykke fram mot Ying. Begge skal ha anbefalt å få støtte fra Cai og Tang. Denne opplysningen tilskriver Sun Wu en rådgivende rolle; den beskriver ikke hvilken enhet han ledet, eller hvilke ordre han ga under slaget ved Boju.
Dette skillet må opprettholdes når felttoget ses i sammenheng med Sun Tzus liv og legende. At et slag er dokumentert i den historiografiske tradisjonen, bekrefter ikke automatisk alle de personlige deltakelsene som knyttes til ham. Bakgrunnen for konflikten mellom Wu og Chu forklarer den politiske rammen; her er det beslutningene som førte til Chus nederlag, som er viktige.
Fra Han-elven til inntoget i Ying
Ruten som skildres i Zuo zhuan omfatter både forflytninger til vanns og til lands. Den allierte hæren setter igjen båtene sine i området ved Huai og rykker fram til den møter Chus styrker på begge sider av Han-elven. Båtene, overgangene og elvekryssingene inngår i de operative forholdene; de er ikke bare kulisser for slaget.
Shen Yin Shu, en av Chus ledere, foreslår at Nang Wa holder Wu i sjakk ved Han-elven mens han selv samler styrker, ødelegger fiendens båter og blokkerer overgangene bak fiendens linjer. Deretter skulle de samordne et angrep fra to retninger. Målet var å sette Wus forsyningslinjer i fare og gjøre retretten vanskeligere. Planen ble ikke gjennomført slik.
Nang Wa oppgir denne ventende strategien og krysser elven for å søke kamp. Krønikeskriveren knytter beslutningen hans til råd som spiller på frykten for at Shen Yin Shu skal få æren for seieren. De innledende kampene går dårlig for Chu. I denne versjonen skyldes Wus overtak delvis at motstanderen tar en beslutning som undergraver hans egen plan.
Ved Boju ber Fugai, Helüs bror, om tillatelse til å angripe. Kongen avslår, men Fugai rykker fram med mennene sine og angriper Nang Was styrker. Ifølge beretningen utløser dette initiativet en retrett som resten av Wus hær utnytter. Nang Wa flykter til slutt mot Zheng.
Fugais sentrale rolle er viktig fordi den gjør det umulig å oppsummere slaget som en ordnet gjennomføring av én eneste plan lagt av en allestedsnærværende strateg. Kilden beskriver omstridte beslutninger, en tillatelse som ikke ble gitt, og et initiativ som endrer slagets gang. At resultatet var til fordel for Wu, betyr ikke at enhver ulydighet kan gjøres til en god ledelsesregel.
Under forfølgelsen byr kryssingen av Qingfa-elven på en ny mulighet. Fugai foreslår å la en del av fienden komme over elven før de angriper. Ifølge krønikeskriverens framstilling er tanken å unngå at hele den innesperrede styrken kjemper desperat. Angrepet settes inn etter at elveovergangen allerede har delt Chus tropper.
Beretningen fortsetter med forfølgelsen og forteller om fem sammenstøt på framrykningen mot Ying. Derfor må Boju ikke forveksles med hele felttoget. Etter nye kamper forlater kong Zhao av Chu hovedstaden, og Wu rykker inn i den. Nederlaget i ett slag, uordenen under retretten og okkupasjonen av kongebyen er beslektede, men ulike hendelser.
Felttogets forløp gjør det mulig å sammenligne konkrete militære utfordringer med manøvrene i kapittel 7: å forflytte seg, ta vare på ressursene og bevare samordningen mens man søker en fordel. Dette er en tolkning av konflikten i lys av avhandlingen. Det beviser ikke at hver bevegelse fulgte en personlig instruks fra den som tilskrives forfatterskapet.
Følgene av seieren og tilskrivelsen til Sun Tzu
Okkupasjonen av Ying sikret ikke et varig herredømme. I beretningen om året etter, 505 f.Kr., skildrer Zuo zhuan hvordan Qin kom Chu til unnsetning, og nye kamper mot Wu. Samtidig angriper Yue Wus territorium mens Wus ekspedisjonsstyrke fortsatt er langt hjemmefra. Felttoget begynner å hope opp problemer som en seier på åpen mark ikke hadde løst.
I tillegg kommer en intern krise. Fugai vender tilbake til Wu og prøver å ta tronen. Helü kommer tilbake for å konfrontere ham, og Fugai ender med å søke tilflukt i Chu. Wus tilbaketrekning og Chus gjenerobring viser at det å ta en hovedstad og å opprettholde en stabil politisk posisjon var to forskjellige mål.
Elvene og overgangene forklarer noe av hva som var mulig å gjøre av forflytninger, men er ikke nok til å forklare hele utfallet. Drøftingen av de seks terrengtypene i kapittel 10 gjør det mulig å skille mellom forhold ved landskapet og ledelsens ansvar. En nyttig sammenligning skiller mellom hindringene terrenget skapte, og beslutningene lederne kunne ta; krønikeskriveren ordner ikke beretningen sin etter disse seks kategoriene.
Kildene om Sun Tzu har ulik rekkevidde. Shiji tilskriver ham råd og medvirkning til Wus framganger. Den detaljerte beretningen i Zuo zhuan nevner ham ikke. Dette fraværet beviser ikke i seg selv at han aldri var der, men det hindrer oss i å framstille hans personlige kommando ved Boju som like tydelig dokumentert i begge verkene.
Heller ikke fortellingen om Sun Tzu og konkubinene fyller dette tomrommet. En fortelling om hans autoritet overfor Helü fastslår ikke hvor han befant seg på slagmarken. Den presise formuleringen er å omtale en seier for Wu, med et bidrag tilskrevet Sun Wu av Sima Qian, og å la hver kilde stå for de bevegelsene og beslutningene den faktisk nevner.
Når en beslutning ved Boju skal vurderes, er det viktig å presisere hvem som tok den, hvilken situasjon vedkommende prøvde å løse, og hva krønikeskriveren forteller om resultatet. En slik lesning gjør det mulig å analysere felttoget uten å gjøre det til et automatisk bevis for alle læresetningene i Krigskunsten.
Se alle artikler i Sun Tzus liv: opprinnelse, vei til makten og legende
