
De første kapitlene i Kunsten å føre krig undersøker forholdene for en militærkampanje før de tar for seg manøvrene. Gjennomgangen knytter sammen den innledende vurderingen, de innledende beregningene, de økonomiske belastningene og prioriteringene for angrep. Kapittel 1 kan leses fra to innfallsvinkler: de fem faktorene og betydningen av å vinne i tempelet.
Før handling: vurder forholdene og gå gjennom beregningene
Strategisk forberedelse krever at man skiller mellom å ønske å nå et mål og å ha forholdene som trengs for å forsøke. Kapittel 1 i Kunsten å føre krig innleder denne vurderingen ved hjelp av faktorer som gjør det mulig å sammenligne egen situasjon med motstanderens. Planleggingen begynner med spørsmål om omstendighetene og hvilke ressurser som er tilgjengelige, ikke med valg av en manøver.
De fem faktorene i kapittel 1
Lære, værforhold, terreng, ledelse og disiplin danner strukturen for den innledende vurderingen. Hver faktor retter oppmerksomheten mot en del av problemet: forholdene i omgivelsene er ikke det samme som evnen til å lede, og det å ha ressurser er ikke ensbetydende med at de er organisert for bruk.
Gjennomgangen av de fem faktorene i kapittel 1 utdyper hva de betyr, og hvilke spørsmål hver av dem reiser. En sammenligning krever konkrete opplysninger. Å gi alle faktorene en positiv vurdering uten begrunnelse ville bare få en forventning til å se ut som en beregning.
Hva det vil si å vinne i tempelet
Avsnittet om de innledende beregningene reiser et annet spørsmål: hvordan man danner seg en prognose før styrkene mobiliseres. Å identifisere faktorene som må undersøkes, er et første steg. Deretter må man sammenligne forholdene, finne ut hvilken informasjon som mangler, og forklare hvorfor man forventer et bestemt resultat.
Lesningen av hva det vil si å vinne i tempelet handler om denne forberedelsen. Planlegging gjør det mulig å gå gjennom forutsetningene før man binder opp ressurser, men den fjerner ikke endringer i situasjonen eller gjør en prognose til en garantert seier.
Kostnader og prioriteringer: hva det innebærer å opprettholde en kampanje
Kapittel 2: mobilisering, forsyninger og slitasje
Det andre kapittelet retter oppmerksomheten mot innsatsen som kreves for å opprettholde krigføringen. En kampanje krever ressurser både ved oppstart og underveis. Varigheten påvirker denne innsatsen: behovet for forsyninger fortsetter mens utstyr og styrker slites ned.
Gjennomgangen av krigens kostnader i kapittel 2 knytter sammen mobilisering, forsyninger og en langvarig konflikt. Den gjør det mulig å undersøke et praktisk skille: At man kan sette i gang en operasjon, betyr ikke at man kan opprettholde den til målet er nådd.
Kapittel 3: angrepsalternativene
Kapittel 3 skiller mellom å rette innsatsen mot planer, allianser, hærer og befestede byer. Resonnementet gjør det nødvendig å vurdere hva man ønsker å oppnå, og hvilke kostnader den valgte fremgangsmåten medfører.
Forklaringen av angrepets hierarki i kapittel 3 utdyper disse prioriteringene og sammenhengen mellom informasjon og ledelse. Hvis man bare leser kapittelet som en samling utsagn om å seire uten kamp, overser man sammenligningen mellom alternativene som ligger til grunn for resonnementet.
Fra den innledende vurderingen til styrkenes oppstilling
De tre kapitlene kan leses som en trinnvis gjennomgang av den samme beslutningen. Først vurderes forholdene, deretter kostnadene ved å opprettholde handlingen, og til slutt hvilke midler man skal bruke for å nå målet. En konklusjon man kommer til i begynnelsen, må vurderes på nytt hvis kostnadene eller alternativene endrer seg.
I en hypotetisk situasjon ville det for eksempel ikke være nok å ha tilstrekkelige styrker til å dra ut dersom man manglet forsyninger til å fortsette. Denne forskjellen ville kreve at man revurderte planen før man diskuterte gjennomføringen. Den neste delen, posisjonering og taktikk: kapittel 4–7, handler om defensiv forberedelse, koordinering og manøvrer.
Guiden til Kunsten å føre krig samler de øvrige kapitteldelene og gjennomgangen av manuskripter og oversettelser. Den gjør det mulig å følge traktatens rekkefølge eller gå tilbake til et bestemt tema uten å miste forbindelsen til helheten.




