Kapittel 3 ordner de militære alternativene etter hva de gjør det mulig å oppnå og bevare. Hierarkiet begynner med motstanderens planer og plasserer beleiring nederst. Resonnementet fortsetter med styrkeforhold, forholdet mellom generalen og herskeren og kunnskapen som trengs for å ta beslutninger.
Hvorfor angrepsalternativer ikke kan brukes om hverandre
I Lionel Giles’ oversettelse fra 1910 begynner kapittel 3 med å foretrekke å bevare motstanderens land og styrker intakte fremfor å ødelegge dem. Dette kriteriet gjør det mulig å tolke det påfølgende hierarkiet: Å nå et mål og å ødelegge det man forsøker å påvirke, gir ikke samme resultat.
Tanken innebærer ikke at man generelt avstår fra bruk av makt. Avhandlingen undersøker fortsatt hvordan motstanderen kan underkues. Betydningen av den høyeste militære fullkommenhet går dypere inn i dette idealet. For å lese hele kapittelet må man gå videre til kriteriene som styrer valg av virkemidler.
Rekkefølgen kan illustreres med denne oversikten. Hvert nivå retter seg mot et eget objekt, så det er ikke nok å gi en operasjon et annet navn for å plassere den i en høyere kategori.
- Påvirke planene: hindre hensikten eller vilkårene prosjektet til motstanderen er avhengig av.
- Påvirke alliansene: hindre motstanderen i å få eller samle den støtten som styrker posisjonen deres.
- Møte hæren: løse motstanden gjennom sammenstøt med styrkene som er satt inn.
- Beleire byer: sette inn ressurser mot en befestet posisjon, et alternativ teksten anbefaler å unngå når det er mulig.
Den høyest prioriterte oppgaven krever at man forstår hva motstanderen forsøker å oppnå. En handling kan være til bry uten å endre planen deres. Forskjellen mellom å skape ulemper og å endre vilkårene for prosjektet forklarer hva det vil si å angripe strategien, uten å redusere begrepet til et hvilket som helst bedrag eller en styrkedemonstrasjon.
På det andre nivået oversetter Giles passasjen som å hindre fiendens styrker i å slutte seg sammen, og forklarer dette med å skille dem fra allierte. Alliansenes rolle hos Sun Tzu gir anledning til å undersøke denne dimensjonen. Den korte formuleringen nevner ikke bestikkelser eller et repertoar av diplomatiske manøvrer som kan legges til som en bokstavelig oversettelse.
Beleiringen forklares med konkrete forhold: klargjøring av utstyr, langvarig arbeid og risikoen for at utålmodighet får generalen til å beordre et kostbart stormangrep. Den lave plasseringen i hierarkiet henger sammen med krigens kostnader i kapittel 2. Ødeleggelsene og tiden som går med, kan redusere verdien av det man oppnår.
Tilgjengelige styrker og kommandansvaret
Kapittelet skiller også mellom situasjoner der man har overtaket, er jevnbyrdig eller er underlegen. Det angir tallforhold og knytter ulike handlingsmuligheter til dem. Det gir ingen formel der man kan sette inn to tall og få resultatet av et slag. Sammenligningen må ta hensyn til de øvrige forholdene avhandlingen undersøker.
Giles gjengir dessuten Zhang Yus presisering om at en tallmessig forskjell kan oppveies av andre egenskaper. Dette er en kommentar fra en fortolker, ikke et ekstra tall fra teksten. Den er nyttig fordi den hindrer at opplistingen leses som om alle stridende og situasjoner var likeverdige.
Et hypotetisk eksempel tydeliggjør begrensningen. To styrker med like mange soldater kan være ulikt forberedt, spredt eller forsynt. Lik styrke i antall besvarer ett spørsmål, men lar andre stå åpne. Kapittelet sier ikke at man må kjempe bare fordi en tallmessig sammenligning er gunstig.
Generalens evner knyttes til statens styrke. Deretter undersøker teksten tre måter herskeren kan skade hæren sin på. Den første er å beordre fremrykning eller tilbaketrekning uten å vite at styrken ikke er i stand til å utføre ordren. Problemet er ikke at det gis en ordre, men at den ikke er tilpasset de faktiske mulighetene.
Den andre advarselen handler om å lede hæren uten å ta hensyn til dens særskilte forhold. Giles tolker den tredje som å utnevne offiserer uten dømmekraft eller forståelse for omstendighetene. Begge viser at en del av risikoen ligger i ens egen organisasjon: En styrke kan miste samholdet før motstanderen beseirer den.
Denne kritikken av innblanding innebærer ikke at generalen har ubegrenset myndighet over ethvert politisk spørsmål. Det som undersøkes, er kompetansen til å ta beslutninger i en militær situasjon. Å forveksle operativ selvstendighet med fravær av ansvar ville gå lenger enn det passasjen forklarer.
Hvilken informasjon trenger den som velger et alternativ
Mot slutten nevnes fem vilkår for å kunne se muligheten for seier: å vite når man skal kjempe og når man skal avstå, å kunne håndtere styrker av ulik størrelse, å opprettholde en felles vilje, å være forberedt når motstanderen ikke er det, og å ha en dyktig general uten skadelig innblanding fra herskeren.
Denne opplistingen hører til kapittel 3. Den gjentar ikke de fem faktorene i kapittel 1, selv om enkelte temaer henger sammen. Her samler den evner som er nødvendige for å velge og gjennomføre et alternativ; den gir ikke automatisk noen garanti til den som hevder å ha dem.
Sammenhengen mellom forberedelser og muligheter fortsetter i disposisjonene i kapittel 4. Organisering gjør det mulig å unngå visse svakheter hos en selv, men tvinger ikke motstanderen til å gjøre en mulighet tilgjengelig. Derfor avsluttes ikke analysen i kapittelet med en generell ordre om å angripe.
Den avsluttende maksime om å kjenne den andre og kjenne seg selv må leses i denne sammenhengen. Kunnskap om egne forhold gjør det lettere å erkjenne begrensninger; kunnskap om motstanderen gjør det mulig å vurdere hva de forsøker å oppnå, og hvilke midler de har til rådighet. Passasjen tildeler ikke statistiske prosenttall til hver kombinasjon av kunnskap.
Hierarkiet gir retning, men krever en vurdering av situasjonen. Uten å forstå motstanderens mål, støtten de har, og kapasiteten til egne styrker er det umulig å begrunne hvorfor ett alternativ bør foretrekkes fremfor et annet. En prioritert liste kan ikke erstatte informasjonen som trengs for å bruke den.
Før man vurderer hvor effektiv en handling er, bør man klargjøre hva den forsøker å endre: en plan, en støtterelasjon, en utplassert styrke eller en befestet posisjon. Dette skillet hindrer at ethvert gunstig resultat kalles strategisk.
Se alle artikler i Sun Tzus strategiske forberedelser: kapittel 1–3
