Kapittel 2: Hva det koster å forlenge en krig

Det andre kapittelet i Krigskunsten undersøker hvilke ressurser et felttog krever, og hva som skjer når det trekker ut. Oppmerksomheten rettes mot statskassen, befolkningen og evnen til å fortsette etter kampene.

Å mobilisere en styrke binder opp ressurser før seieren er vunnet

Kapittel 2, lest i Lionel Giles’ oversettelse fra 1910, begynner med å beskrive en omfattende mobilisering. Den omfatter soldater, kjøretøy, forsyninger og utgifter som oppstår både på eget territorium og i operasjonsområdet. Oversikten gjør det umulig å skille den militære forberedelsen fra den økonomiske opprettholdelsen av styrken.

Innledningen nevner til og med materialer som lim og lakk. Det viser at utgiftene ikke begrenser seg til ferdige våpen: Det krever også ressurser å holde tilgjengelige midler i brukbar stand. Man trenger ikke å sette en moderne pris på hver enkelt gjenstand for å forstå hvorfor en ekspedisjon begynner å tære på kapasiteten før den når målet sitt.

Tallene hører til i traktatens framstilling. I kommentarene sine tolker Giles noen av dem som uttrykk for en svært stor størrelsesorden. De utgjør ikke et revidert budsjett for et identifisert felttog. Å omregne dem direkte til euro ville blande oversettelsens måleenheter med en økonomisk omregning som krever sin egen metode.

Dette perspektivet utvider vurderingen av de fem faktorene i kapittel 1. Det er ikke nok å kjenne til hvilke ressurser som er tilgjengelige i starten hvis man ikke også spør hvor lenge de kan opprettholdes. Forskjellen mellom å samle ressurser og å holde dem tilgjengelige påvirker hvilke muligheter ledelsen har senere.

Når man leser argumentet, bør man skille mellom kostnaden ved å sette operasjonen i gang og kostnadene som gjentar seg mens den pågår. Mobiliseringen kan kreve en innledende innsats, mens mat og andre forbruksvarer fortsetter å hope seg opp. Kapittelet bruker ikke et slikt moderne regnskap, men gir grunnlag for å stille spørsmålet uten å tillegge teksten formuleringen: Hva vil man fortsette å bruke penger på selv om den militære situasjonen ikke endrer seg?

Varighet, forsyninger og press på befolkningen

Teksten knytter en forsinket seier til våpen som forfaller, svekket kampvilje og uttømte statsressurser. Framstillingen avsluttes med å trekke inn andre makter som kan utnytte denne svekkelsen. Kostnaden ved et felttog omfatter dermed også redusert evne til å håndtere problemer som ikke var en del av det opprinnelige målet.

Passasjen om hurtighet bør ikke gjøres om til en tillatelse til å handle uten forberedelser. I kommentaren sin påpeker Giles at motsetningen mellom klønete hastverk og kløktig forsinkelse er vanskelig å tolke. Kritikken av å trekke ut en operasjon viser ikke at enhver forhastet beslutning er å foretrekke framfor en velbegrunnet venting.

Det avgjørende er å sette tiden som brukes, opp mot resultatet man forventer. Det er ikke det samme å vente for å samle nødvendige ressurser som å forlenge en uproduktiv situasjon. Dette skillet er en måte å analysere kostnader på; det gjør ikke traktaten til en teori som kan løse enhver mulig konflikt.

Forsyninger som fraktes over lange avstander, knyttes til utarming. Teksten hevder også at hærens nærvær driver prisene opp og tærer på befolkningens ressurser, før nye krav blir rettet mot den. Den beskriver en kjede av økonomisk press, men gir verken en inflasjonsindeks eller belegg for at prisveksten var jevn i alle områder.

Anbefalingen om å skaffe forsyninger i fiendens territorium skal redusere belastningen ved å frakte dem fra egen stat. Den fjerner ikke forbruket og garanterer heller ikke at de nødvendige ressursene finnes der styrken kommer fram. Logistikken i oldtidens hærer utdyper dette materielle problemet; her er det interessant hvordan forsyningenes opprinnelse påvirker kostnaden ved å fortsette.

Kapittelet tar også for seg å ta i bruk erobrede vogner og behandle tilfangetatte soldater godt. I tråd med passasjens logikk kan ressurser man får tak i, øke ens egen kapasitet. Denne anbefalingen i teksten gir ikke grunnlag for å anta at alle hærer handlet slik, eller at det var problemfritt å innlemme mennesker og materiell.

Et eksempel på hvordan man kan beregne kostnaden ved å forlenge operasjonen

Tenk deg et fiktivt felttog med en innledende kostnad på 100 enheter og en opprettholdelseskostnad på 12 enheter per dag. Enhetene er abstrakte: De representerer verken gamle mynter, euro eller en historisk rekonstruksjon. Vi holder forbruket konstant for å isolere virkningen av varigheten.

Hvis operasjonen avsluttes etter ti dager, blir kostnaden i modellen 220 enheter: 100 til forberedelser og 120 til opprettholdelse. Hvis den varer i tjue dager, øker kostnaden til 340 enheter. En dobling av varigheten dobler ikke totalsummen, fordi den innledende utgiften ikke gjentas, men den legger til 120 enheter som ellers ville vært tilgjengelige.

La oss nå tenke oss at slitasje fra og med dag elleve fører til ytterligere 6 enheter i daglige utgifter. Da vil totalsummen for tjue dager øke til 400 enheter. Eksempelet innfører en ny forutsetning helt eksplisitt; det hevder ikke at historisk slitasje fulgte denne utviklingen.

Beslutningen om å fortsette krever at man sammenligner denne tilleggskostnaden med et mulig resultat. At man allerede har brukt 220 enheter, beviser ikke at det er forsvarlig å bruke flere. Hvis en forlengelse ikke forbedrer mulighetene for å nå målet, endrer det ikke kostnaden for den neste perioden å vise til innsatsen man allerede har lagt ned.

Dette spørsmålet leder videre til angrepets hierarki i kapittel 3: Et alternativ som sparer ressurser, kan være å foretrekke framfor en rekke kostbare sammenstøt. Kriteriet krever at man sammenligner reelle alternativer, ikke at man antar at det alltid finnes en enkel løsning uten tap.

Sammenligningen med næringslivet kommer fram i slitasjen ved priskriger. Den kan brukes til å undersøke hvor lenge man kan opprettholde reduserte marginer, men markeder er ikke det samme som krig mellom stater. Det gamle kapittelet stiller et spørsmål om varighet og ressurser; en bedrifts inntekter, etterspørsel og kostnader må analyseres for seg.

Summen man har brukt, forklarer en operasjons fortid. For å avgjøre om den skal fortsette, må man anslå hva den vil forbruke fra nå av, og hvilket resultat som kan rettferdiggjøre denne ekstra innsatsen.

Se alle artikler i Sun Tzus strategiske forberedelser: kapittel 1–3