Kapittel 8: fleksibilitet og fem farer ved lederskap

En tilgjengelig vei bør ikke alltid følges, og en tilsynelatende mulighet rettferdiggjør ikke alltid kamp. Kapittel 8 i Krigskunsten undersøker disse unntakene og reaksjonene hos en kommandant som kan hindre ham i å oppdage dem.

Å tilpasse seg er ikke det samme som å gi opp målet

Kapittel 8 stiller spørsmål ved automatisk bruk av en regel når omstendighetene endrer seg. I Lionel Giles’ oversettelse fra 1910 nevnes veier som det ikke er klokt å følge, hærer som ikke bør angripes, og byer som man bør avstå fra å beleire. At en handling er mulig, betyr ikke at den bidrar til felttogets formål.

Dette skillet mellom å kjenne til en mulighet og å vurdere om den er hensiktsmessig går igjen i terreng og tilpasning: kapittel 8 til 11. Det er ikke nok å vite hvordan et sted er, man må også vite hvordan man bruker det godt. Ledelsen må se stedets egenskaper i sammenheng med hærens situasjon, motpartens respons og tilgjengelige ressurser.

Den kinesiske tittelen viser til ni variasjoner, men Giles påpeker at han ikke finner noen entydig opplisting av ni endringer. I kommentaren sin følger han Wang Xi, som tolker tallet som en ubestemt mengde. Dette er en kommentert tolkning av tittelen, ikke et bevis på at det finnes en tapt liste vi kan rekonstruere. Det gir heller ikke grunnlag for å gjengi de ni situasjonene fra kapittel 11 her.

Blant unntakene nevnes muligheten for å unnlate å utføre visse ordre fra herskeren. Teksten tar opp generalens ansvar når forholdene kan gjøre en instruks skadelig. Den sier ikke at enhver personlig uenighet rettferdiggjør ulydighet, eller at militær ledelse er fritatt fra å stå til ansvar for beslutningene sine.

I kommentaren sin foreslår Zhang Yu et konkret skille: En by bør ikke angripes hvis den ikke kan holdes etter at den er inntatt, eller hvis det ikke skaper problemer å la den ligge bak seg. Okkupasjon vurderes ut fra nytten den har senere.

Fleksibilitet bygger deretter på å vurdere fordeler og ulemper samlet. En kort rute kan spare tid, men sette forsyningene i fare. Det å vente kan bevare styrkene, men føre til at en mulighet går tapt. Analysen endres når begge virkningene tas med, i stedet for bare å velge den som bekrefter den opprinnelige planen.

Generalens fem farer

Den siste delen identifiserer fem egenskaper som kan gjøre en kommandant forutsigbar. Giles oversetter dem som hensynsløshet, feighet, hissig temperament, æresfølsomhet og overdreven omsorg for soldatene. Felles for dem er at en bestemt reaksjon fortrenger vurderingen av situasjonen.

Tabellen nedenfor oppsummerer denne tolkningen. Spørsmålene til ettertanke er forslag til analyse av beslutninger, ikke et gammelt spørreskjema eller et verktøy for psykologisk diagnostisering.

RisikoKonsekvens i resonnementetSpørsmål til ettertanke
HensynsløshetÅ søke kamp uten å vurdere forholdene utsetter en for å bli tilintetgjort.Hvilken grunn, bortsett fra å bevise mot, taler for å handle?
Feighet eller behov for å redde seg selv for enhver prisÅ avvise all risiko kan begrense handlingsalternativene så mye at man gjør det lettere å bli tatt til fange.Vurderer man også risikoen ved å ikke handle?
Overilt sinneEn provokasjon kan bestemme tidspunktet for svaret.Ville beslutningen fortsatt virket riktig uten fornærmelsen?
Overdreven æresfølsomhetFrykt for skam kan føre til en unødvendig handling.Beskytter man målet eller kommandantens personlige omdømme?
Overdreven omsorg for soldateneOppmerksomhet på en umiddelbar vanskelighet kan hindre at man vurderer konsekvensene for helheten.Reduserer tiltaket den samlede faren, eller utsetter det bare et ubehag?

Den andre risikoen gjør ikke enhver retrett til feighet. Kritikken retter seg mot manglende evne til å ta en risiko i betraktning, selv når det å la være forverrer situasjonen. På samme måte fordømmer ikke den fjerde integritet: Giles skiller mellom æresfølelse og å være hårsår overfor rykter og nedsettende bemerkninger.

Den femte faren krever særlig omtanke. I kommentaren sin presiserer Giles at man ikke anbefaler å være likegyldig til soldatenes velferd. Spenningen ligger mellom en beslutning som beskytter på kort sikt, og mulige følger senere. Denne tolkningen er ingen generell unnskyldning for å forsømme mennesker.

Betegnelsene beskriver risikoer ved militær dømmekraft, ikke fem sykdommer eller fem faste personlighetstyper. Forbindelsen med de seks terrengtypene i kapittel 10 ligger i ledelsens ansvar: Å tilskrive et nederlag omgivelsene kan skjule en beslutning som kunne vært unngått.

Vurder en beslutning før den iverksettes

I en hypotetisk militærøvelse har en general planlagt å fortsette marsjen neste dag. En rapport kommer inn og sår tvil om hvorvidt det finnes forsyninger på bestemmelsesstedet. Å holde fast ved datoen gjør det mulig å følge tidsplanen; å stanse gir tid til å kontrollere opplysningen, men forlenger forbruket av de nåværende reservene.

Problemet krever at man sammenligner konsekvensene og vurderer hvor pålitelig rapporten er. Tolkning av tegn i kapittel 9 utvider dette behovet for å tolke informasjon. En tvilsom melding bør ikke bli til en sikker sannhet bare fordi den kan brukes til å begrunne beslutningen man foretrekker.

Anta at en annen kommandant anklager generalen for svakhet fordi han vurderer å vente. Anklagen skaffer ikke flere forsyninger og gjør ikke en rute farbar. Hvis den styrer svaret, er det praktiske målet blitt underordnet omdømmet. Vurderingen må vende tilbake til forholdene som ville gjøre hvert alternativ gjennomførbart.

Kapitlet anbefaler også å forberede sitt eget svar i stedet for å stole på at motstanderen ikke vil handle. Tilpasning krever at man har alternativer, ikke at man improviserer fra grunnen av hver gang. Vannmetaforen i strategi uttrykker, i en annen tekstpassasje, denne oppmerksomheten på forholdene uten å kreve en uforanderlig form.

Å kjenne igjen risikoen ved å ta beslutninger i sinne og av ego gjør det mulig å spørre hva som styrer et valg. Det kreves grunner for å endre en ordre; det gjør det også for å opprettholde den.

Se alle artikler i Terrenget hos Sun Tzu: tilpasning og situasjoner i kapittel 8–11