De ni situasjonene beskriver en hærs plassering i forhold til eget territorium, kommunikasjonslinjer og motstanderen. Dødsterreng utgjør ytterpunktet i denne klassifiseringen. Analysen krever at den militære forklaringen holdes atskilt fra ethvert forsøk på å bruke fare som motivasjonsverktøy.
Hvorfor det dreier seg om situasjoner, ikke ni landskap
Kapittel 11 knytter forholdene under et felttog til troppenes atferd. Lionel Giles’ oversettelse fra 1910 har tittelen De ni situasjonene. Uttrykket minner oss om at deler av klassifiseringen avhenger av hvor hæren befinner seg, og hvilke valgmuligheter den har – ikke bare av terrengets utforming.
I gjennomgangen av terreng og tilpasning: kapittel 8–11 utvider denne delen spørsmålet om rom og avstander. Et område nær hjemstedet og et område langt inne i fiendens land kan ha omtrent samme terreng, men gi ulike vilkår for retrett, forsyninger og støtte.
Skillet fra de seks terrengtypene i kapittel 10 er ikke absolutt: Begge listene blander fysiske kjennetegn med militære forhold. Det man bør unngå, er å behandle dem som likeverdige oppramsinger. Her skilles det mellom følgende situasjoner, med norske betegnelser som tydeliggjør Giles’ tolkning:
- Spredt terreng. Hæren kjemper på eget territorium. Den tradisjonelle forklaringen knytter nærheten til hjemmet til at det er lett å forlate fellesskapet. Teksten legger vekt på å opprettholde et felles mål.
- Lett terreng eller grunt inntrengningsterreng. Grensen er krysset, men hæren har ikke rykket langt fram. Det er fortsatt kort vei tilbake; kapittelet knytter denne situasjonen til behovet for å holde hærens ulike deler samlet.
- Omstridt terreng. Besittelsen gir en fordel til begge sider. Presset skyldes at begge har grunner til å ta området; verdien betyr ikke at det alltid er klokt å gjenerobre det ved et angrep.
- Åpent terreng. Begge parter har frihet til å bevege seg. Når det ikke finnes naturlige hindringer, må man være oppmerksom på forsvar og tilganger, i stedet for å ta kontrollen over området for gitt.
- Veikryssterreng. Veiforbindelsene knytter sammen territorier tilhørende flere stater. Posisjonen må vurderes i lys av alliansene; å kontrollere et fysisk veikryss og å ha politisk støtte er ikke det samme.
- Dypterreng. Hæren har trengt inn på fiendtlig territorium og etterlatt befestede byer bak seg. Traktaten fremhever uttrykkelig betydningen av å opprettholde forsyningene.
- Vanskelig terreng.Fjellskoger, skråninger, sumper og andre hindringer gjør ferdselen krevende. Det umiddelbare problemet er belastningen ved forflytningen, ikke en antatt psykologisk egenskap hos dem som marsjerer.
- Innesperret terreng. Smale adkomster og kronglete utganger begrenser valgmulighetene. Utformingen kan gjøre det mulig for en mindre styrke å holde en større styrke tilbake; det avgjørende er den reelle handlefriheten.
- Dødsterreng eller desperat terreng. Teksten definerer det som en situasjon der kamp uten opphold framstår som den eneste muligheten til å unngå tilintetgjørelse. Dette er ytterpunktet for begrensede valgmuligheter.
De ni betegnelsene utgjør ikke en jevn skala fra minst til størst fare. Omstridt terreng defineres av verdien av en posisjon, dypt terreng av hvor langt hæren har trengt inn, og vanskelig terreng av hindringene. Et felttog kan omfatte flere av disse forholdene uten at én enkelt betegnelse beskriver det fullt ut.
Dødsterrengets funksjon i argumentasjonen
Kapittelet hevder at mangel på en utvei kan samle kampviljen. Dette er en militær forklaring på kollektiv atferd. Det er ikke en psykologisk lov som garanterer samme resultat hos alle som utsettes for fare.
Teksten går dessuten lenger enn å beskrive en vanskelighet som allerede finnes: Den tilskriver generalen evnen til å begrense retrettmulighetene og holde deler av planene skjult for sine egne menn. Hvis man utelater dette tvangselementet, blir passasjen gjort om til en moderne anbefaling om engasjement, noe den ikke handler om.
Tolkningen krever også at man leser instruksjonene om å ta vare på soldatene, unngå å utmatte dem og bevare styrken deres. Kapittelet hevder ikke at materielle ressurser slutter å være viktige når desperasjonen melder seg. Presset inngår i en militær organisasjon som fortsatt må opprettholdes.
Sammenligningen med menn fra Wu og Yue som blir fanget i en storm i samme båt, illustrerer argumentet. Traktaten forestiller seg at vanlige motstandere hjelper hverandre når de står overfor en felles trussel. Dette er en forklarende scene i teksten, ikke et bevis på at enhver fare fører til samarbeid, og heller ikke en historisk hendelse som er bekreftet av denne omtalen.
Evnen til å støtte hverandre avhenger også av plassering og bevegelse. Manøvrene i kapittel 7 gjør det mulig å undersøke kostnadene ved å samle en styrke og holde den samordnet. Hastverk fjerner ikke avstanden mellom styrkens ulike deler.
Begrensningene ved å overføre militært press til en krise
Å kalle en vanskelig situasjon i vår tid for dødsterreng kan uttrykke hvor akutt den er, men også skjule alternativer. Før man bruker sammenligningen, bør man undersøke om den påståtte mangelen på en utvei er reell, eller om beskrivelsen kunstig begrenser hvilke muligheter man vurderer.
I et hypotetisk tilfelle i næringslivet oppdager et team at et prosjekt ikke kan oppfylle tidsfristen, omfanget og ressursrammene samtidig. De kan gå gjennom forpliktelsene på nytt, redusere funksjonaliteten eller stanse deler av arbeidet. Hvis man framstiller situasjonen som et valg mellom å lykkes eller å gå under, blir det umulig å vurdere disse mulighetene.
En lesning av Sun Tzu i en bedriftskrise må bevare denne avstanden. Kapittelet beviser ikke at det å true med oppsigelser, holde tilbake informasjon eller fjerne støtteressurser gjør en organisasjon bedre. Det gir heller ingen oppskrift på økonomisk gjenreisning.
En kritisk lesning skiller mellom å forstå en farlig situasjon og å framkalle den. Det første spør hvilke muligheter som gjenstår, og hvilke midler som kan brukes for å benytte dem. Det andre innebærer bevisst å påføre skade i håp om å framkalle en reaksjon. Traktatens argumentasjon gir ingen begrunnelse for å skape slik fare i arbeidsforhold eller personlige relasjoner.
Presset i en situasjon fritar ikke for ansvar for konsekvensene. Ildangrepene i kapittel 12 avsluttes nettopp med en advarsel om beslutninger som kan føre til uopprettelig skade.
Se alle artikler i Terrenget hos Sun Tzu: tilpasning og situasjoner i kapittel 8–11
