
Å vinne uten å kjempe handler om forholdet mellom målet med en konflikt og kostnadene ved å nå det. Denne guiden skiller mellom idealets betydning, å påvirke planene og alliansenes rolle. Den forklarer også hvorfor en militær tolkning ikke uten videre kan overføres til en moderne forhandling.
Hva betyr det å vinne uten å kjempe?
Kapittel 3 i Krigskunsten setter det å bevare opp mot det å ødelegge når resultatene av et felttog vurderes. I dette resonnementet vurderes det annerledes å få motstanden til å gi seg uten å utkjempe et slag enn å samle seire gjennom konfrontasjoner.
Spørsmålet er hva man ønsker å oppnå, og hva som forringes i forsøket på å oppnå det. En operasjon kan gi et umiddelbart resultat, samtidig som den bruker opp ressursene man skulle ha hatt for å dra nytte av det. Derfor må man også se på midlene som brukes når man vurderer en seier.
Analysen av betydningen av den høyeste militære dyktighet dreier seg om maksimen og oversettelsene av den. Denne kommentaren gjør det mulig å undersøke idealet uten å forveksle det med et løfte om at alle konflikter kan løses uten vold.
At man unngår et slag, viser heller ikke i seg selv at det ikke forekommer press, trusler eller underkastelse. Den militære betydningen av å vinne uten å kjempe bør ikke automatisk forveksles med en avtale mellom parter som frivillig godtar det samme resultatet.
To innfallsvinkler: planer og allianser
Å påvirke motstanderens planer
En plan knytter et mål til betingelsene som må være oppfylt for å nå det. For å undersøke den må man finne ut hva den andre parten ønsker, hvilke midler den regner med å bruke, og hvilke forutsetninger beslutningen bygger på. Det er ikke nok å observere én enkelt handling for å rekonstruere hele resonnementet.
Forklaringen av hva det betyr å angripe strategien utdyper denne innfallsvinkelen i kapittel 3. Poenget er å forstå hvordan en situasjon endrer seg når motstanderens plan ikke lenger lar seg gjennomføre, uten å gjøre begrepet til en merkelapp for enhver form for press.
I et hypotetisk eksempel kan en plan være avhengig av å motta ressurser på et bestemt tidspunkt. Hvis det viser seg at denne forutsetningen ikke holder, må man revurdere om planen kan gjennomføres. Eksempelet viser en avhengighet, men beviser ikke at det å kjenne til den sikrer kontroll over motpartens reaksjon.
Undersøke alliansenes rolle
Støtte fra andre aktører tilfører en dimensjon som skiller seg fra egne kapasiteter. Når man analyserer en allianse, må man skille mellom at den finnes, hvilke forpliktelser den omfatter, og under hvilke omstendigheter forpliktelsene kan bli oppfylt.
Studien av alliansenes rolle hos Sun Tzu plasserer dette spørsmålet i kapittel 3s fremstilling. Senere historiske eksempler må dokumenteres for seg: At allianser nevnes, gir ikke grunnlag for å tilskrive teksten enhver diplomatisk metode, bestikkelse eller splitt-og-hersk-taktikk.
Tolkningen bør heller ikke gjøres om til en anbefaling om å isolere mennesker fra relasjonene deres. En kategori fra konflikter mellom militære styrker beholder ikke automatisk samme betydning når den overføres til mellommenneskelige forhold.
Angrepets rangordning og tolkninger av forhandlinger
Å påvirke planer og allianser inngår i et resonnement som også tar for seg konfrontasjon med hærer og beleiring av byer. Rangordningen av angrep i kapittel 3 gjør det mulig å lese disse alternativene som deler av en sekvens og å se sammenhengen mellom mål, nedsliting og bevaring.
Dette bør ikke brukes som en mekanisk liste som løser enhver konflikt. En maksime gir ikke i seg selv informasjonen som trengs for å avgjøre hvilke alternativer som finnes i en konkret situasjon.
I en moderne nytolkning stiller forhandling med en verdig utvei spørsmål om interesser, alternativer og grensene til hver part. Koblingen til Sun Tzu er en sammenligning: Å bevare en relasjon eller unngå en opptrapping krever at man forklarer begrunnelsen for dette, ikke at man fremstiller en moderne teknikk som en bokstavelig lære fra verket.
Sun Tzus strategiske filosofi gjør det mulig å knytte denne gjennomgangen til informasjon, tilpasning og bedrag. Ved å holde disse begrepene atskilt kan man skille mellom resultatet man ønsker å oppnå, og virkemidlene man bruker for å nå det.




