Kapittel 12: angrep med ild og klokskap i beslutninger

Kapittel 12 begynner med å klassifisere ildangrep og avslutter med å stille spørsmål ved kriger som startes i sinne. Mellom disse ytterpunktene skiller teksten mellom tilgjengelige midler, oppnådde virkninger og begrunnede beslutninger. Den femte typen krever særlig oppmerksomhet fordi kommentatorene tolker den på ulike måter.

Hva skiller klassifiseringen av de fem ildangrepene

Den innledende opplistingen i kapittel 12 kombinerer materielle mål med en type som tolkes ulikt. I Lionel Giles’ oversettelse fra 1910 viser de fem formene til soldater i leiren, forsyninger, bagasjetransporter, depoter og ild som kastes inn blant fiendens styrker.

Denne delen innleder blokken om ild og etterretning: kapitlene 12 og 13. Her behandles ild som et ødeleggende middel i et felttog, ikke som en generell metafor for entusiasme eller initiativ. Klassifiseringen viser hvilke ressurser traktaten anser som sårbare.

  • Soldater i leiren. Den første typen retter volden mot mennesker og stedet der de er samlet. Innholdet må ikke viskes ut ved å redusere den til et enkelt angrep på tomme installasjoner.
  • Forsyninger og proviant. Den andre typen rammer ressurser som er samlet for å holde hæren i gang. I Giles’ noter nevner Du Mu mat, brensel og fôr.
  • Bagasjetransporter. Den tredje typen gjelder midlene som følger styrken når den forflytter seg. Hvis den bare oversettes som utstyr, forsvinner den mobile dimensjonen ved disse ressursene.
  • Våpenlagre og depoter. Den fjerde typen viser til lagrede varer. Forskjellen fra transporten ligger i hvordan de er plassert, selv om noe av det materielle innholdet kan være det samme.
  • Ild som kastes inn blant fienden. Dette er Giles’ tolkning av den femte typen. I motsetning til de foregående beskriver formuleringen hans særlig en måte å bringe ilden fram på.

Den femte kategorien kan ikke fastslås uten å nevne oversettelsesproblemet. Giles gjengir flere forklaringer og erkjenner at ingen av dem virker helt tilfredsstillende for ham. Blant dem er en tolkning knyttet til veier eller forsyningslinjer, som enkelte kommentatorer støtter. Hans egen versjon bygger på en annen tolkning.

«Ruter» er derfor ikke en kategori uten historisk grunnlag, men det er heller ikke løsningen Giles har valgt. Å framstille det som en udiskutabel oversettelse ville viske ut en dokumentert forskjell. Det mest presise er å oppgi hvilken utgave det gjelder og beholde kildehenvisningen når et alternativ forklares.

Klassifiseringen beskriver heller ikke fem ulike våpen. Mennesker, forsyninger og bagasje er mål; de beskriver ikke hvordan våpnene er laget. På samme måte betegner «våpenlager» her et lager for våpen, og gir ikke grunnlag for å føye til teknologier som ikke er nevnt i opplistingen.

En ødeleggende virkning er ikke det samme som en garantert fordel

Videre i kapittelet omtales materielle og miljømessige forhold, i tillegg til motstanderens reaksjon. I resonnementet begrenser dette forestillingen om at det å ha et middel er nok til å oppnå det ønskede resultatet. Den forventede virkningen uteblir fortsatt noen ganger.

En av advarslene tar for seg situasjonen der fiendens styrker beholder roen til tross for brannen. Dette er viktig fordi det hindrer oss i å ta for gitt at de blir desorganisert. Den taktiske tolkningen av passasjen skiller mellom synlige endringer i omgivelsene og et faktisk tap av militær kapasitet.

Teksten viser også til årstider, vind og månens posisjon. Disse referansene inngår i tekstens observasjonsramme. Å lese dem som historisk dokumentasjon krever ikke at de gjøres om til en moderne værmelding eller gjengis som operative instrukser.

Deretter sammenlignes ild og vann ut fra virkningene de har på styrkene og ressursene deres. Hos Giles skilles det mellom å stanse bevegelse med vann og å ødelegge varer med ild. Kontrasten beskriver funksjoner i resonnementet, ikke en universell påstand om alle skadene de to elementene kan forårsake.

Denne oppmerksomheten på motstanderens reaksjon henger sammen med de ni situasjonene i kapittel 11. Press og fare fører ikke nødvendigvis til den atferden den som utsetter andre for dem, forventer. Et ødeleggende middel fjerner ikke behovet for å vurdere hva som faktisk skjer.

Hvorfor sinne ikke rettferdiggjør å starte en krig

Avslutningen flytter oppmerksomheten fra middelet som brukes, til beslutningen om å gå til krig. Herskeren og generalen må ikke bruke soldater for å tilfredsstille personlig sinne. Advarselen krever ikke at man er følelsesløs: Den avviser at en forbigående følelse er tilstrekkelig grunn til å sette liv i fare.

Resonnementet skiller mellom to tidsperspektiver. Sinne kan gå over, og misnøye kan endre seg; dødsfallene som forårsakes, kan ikke gjøres om når det skjer. Bildet av en ødelagt stat understreker forskjellen mellom den ansvarliges skiftende humør og konsekvensene andre må bære.

Slik blir forbindelsen til risikoen ved å ta beslutninger i sinne og ut fra ego tydelig. Hvis den egentlige grunnen er å svare på en fornærmelse, kan en senere forklaring om prestisje skjule dette uten å gi noen konkret fordel. Vurderingen må undersøke målet, ikke bare nøye seg med å endre ordene som brukes for å forsvare beslutningen.

Tenk deg at en hersker mottar en fornærmende melding og krever et umiddelbart militært svar. Meldingen kan ha såret stoltheten hans, men den viser ikke at sikkerhetssituasjonen har endret seg. Ved å skille mellom disse to forholdene kan man spørre hvilken trussel som finnes, og hvilke konsekvenser et svar vil få.

Å overføre denne forsiktigheten til å ta en pause når man er sint eller stresset er en tilpasning til hverdagen, ikke en psykologisk behandling som omtales i boka. Passasjen gir et kriterium for å begrunne handlinger, ikke en metode for å fjerne følelser.

Behovet for å kjenne situasjonen før man binder opp ressurser, fortsetter i de fem typene spioner i kapittel 13. Rekkefølgen i lesningen går fra evnen til å påføre skade til informasjonen som trengs for å ta beslutninger, uten å framstille noen av delene som en automatisk garanti for seier.

Den avsluttende advarselen tvinger oss til å se lenger enn det umiddelbare resultatet. Å kunne gjennomføre en handling og å ha tilstrekkelig grunn til å gjøre det er to forskjellige spørsmål, særlig når konsekvensene ikke kan gjøres om.

Se alle artikler i Spionasje og ildangrep hos Sun Tzu: kapittel 12 og 13