Sun Tzu og HR: omsorg uten formynderi

Å behandle ansatte som «elskede barn» er ikke en bokstavelig modell for arbeidsforhold. Bildet fra avhandlingen gir anledning til å spørre hvordan omsorg og koordinering kan gå hånd i hånd, men en tilpasning til næringslivet må anerkjenne menneskers selvstendighet og tydeliggjøre forventningene.

Å anvende Sun Tzu på HR krever at man skiller mellom omsorg for teamet og krav om personlig lojalitet. Innenfor Sun Tzu anvendt på ledelse er spørsmålet hvordan man organiserer støtte, ansvar og oppfølging uten å behandle ansatte som barn eller love at én enkelt praksis vil være nok til å beholde dem.

Hva «elskede barn» betyr i avhandlingen

Bildet forekommer i kapittel 10, avsnitt 25 i Lionel Giles’ engelske oversettelse. Teksten sammenligner omsorgen for soldater med omsorgen for ens egne barn, og knytter den til å følge generalen helt til døden. «Elskede barn» viser her til dette bildet; det er ikke sitert fra en bestemt norsk utgave.

Avsnitt 26 legger til en advarsel: Hengivenhet løser ikke problemet med manglende evne til å håndheve instrukser og organisere hæren. Kommentaren om de seks terrengtypene i kapittel 10 plasserer disse avsnittene i sammenheng med lederens ansvar. Relasjonen som beskrives, er fortsatt militær.

En tilpasning til arbeidslivet må uttrykkelig endre denne rammen. Ansatte er voksne mennesker med egen dømmekraft; støtte bør ikke skape en gjeld i form av personlig lydighet. Uenighet bør heller ikke tolkes som utakknemlighet, og det å slutte i bedriften er ikke et svik mot familien.

Det nyttige ved sammenligningen er et spørsmål om ledelse: Hvordan kan man ta vare på mennesker og samtidig gjøre det felles arbeidet forståelig? Forslaget her bygger på forventninger, ressurser og gjennomgang av avtaler. Kravene om selvoppofrelse fra det gamle avsnittet overføres ikke til arbeidslivet.

Omsorg, tydelige forventninger og rettferdige kriterier

Omsorg kan begynne med å undersøke hva som faktisk blir bedt om. En arbeidsoppgave trenger et tydelig resultat, tilgjengelige ressurser og en frist som kan diskuteres hvis forutsetningene endrer seg. Uttrykk som «ta ansvar» eller «vis mer engasjement» gjør det ikke klart hva som mangler eller hvordan man kan vite om det er løst.

Oppmerksomhet på fysisk og psykisk velvære bør heller ikke begrenses til å spørre om alt går bra. I dette forslaget går lederen gjennom arbeidsbelastning, avbrytelser og muligheter for pauser, og følger opp utfordringene som blir meldt. Lederen trenger verken å stille diagnoser eller kreve private forklaringer for å lytte til et organisatorisk problem.

Støtten bør stå i forhold til utfordringen man har observert. Det kan mangle en forklaring, et verktøy, tilgang til informasjon eller uforstyrret tid. Før man tilskriver en feil manglende interesse, bør man undersøke disse forholdene. Å lytte til personens forklaring betyr ikke at man må godta enhver konklusjon, men det hindrer at man bestemmer seg før man kjenner vedkommendes versjon.

Disiplin forstås her som koordinering gjennom tydelige avtaler. En sak må ha en ansvarlig; en uferdig oppgave bør ikke registreres som fullført. Når noe går galt, går man gjennom det som skjedde og blir enige om en korrigering. Det er ikke nødvendig å gjøre gjennomgangen til en generell vurdering av personen eller en offentlig ydmykelse.

Rettferdig behandling krever heller ikke identiske svar på ulike omstendigheter. En person som er under opplæring, kan trenge oppfølging som en annen ikke lenger trenger. Konsekvent praksis innebærer å forklare kriteriet som er brukt, og undersøke om det er relevant for arbeidet, uten å forbeholde unntak for dem som står ledelsen nærmest.

Lederens fem dyder i næringslivet knytter dette forslaget til beslutningene til den som leder. Velvilje erstatter ikke tydelighet, og disiplin rettferdiggjør ikke vilkårlig strenghet. Begge deler må komme til uttrykk i det lederen gjør, også når lederens egne handlinger bidro til problemet.

Avtalt oppfølging gir rom for å utføre arbeidet. Analysen av hvordan man unngår detaljstyring fra ledelsen skiller mellom å kontrollere resultater og å overta hver beslutning. Å be om selvstendighet og samtidig kreve tillatelse for hvert steg skaper motstridende forventninger, selv om det fremstilles som en måte å hjelpe på.

Et eksempel på korrigering uten straff eller ydmykelse

Se for deg et fiktivt kundestøtteteam. En medarbeider har sendt flere ufullstendige svar på kundehenvendelser. Lederen går gjennom sakene og avtaler en privat samtale. Utgangspunktet er de konkrete svarene og informasjonen som manglet, ikke en påstand om at medarbeideren mangler engasjement.

Når de sammen går gjennom rutinen, oppdager de at det finnes to ulike instrukser, og at noen henvendelser krever en teknisk avklaring som det er vanskelig å få. I tillegg håndterer medarbeideren avbrytelser som ikke står i planleggingen. Disse opplysningene fjerner ikke behovet for å rette opp svarene; de tydeliggjør hva som må endres for at det skal være mulig.

I eksempelet blir de enige om én gjeldende instruks, avklarer hvem som skal svare på det tekniske spørsmålet, og setter av tid til å gå gjennom de første sakene. Lederen fjerner en sekundæroppgave i stedet for å legge opplæringen til en uendret arbeidsmengde. Medarbeideren forplikter seg til å varsle om henvendelser som ikke kan fullføres med informasjonen som er tilgjengelig.

Forventningen er tydelig: En henvendelse avsluttes ikke før de nødvendige opplysningene for å svare er på plass. Hvis man er avhengig av en annen person, registreres denne hindringen. Slik skiller man mellom arbeid som gjenstår, og manglende etterlevelse, og unngår at den eneste måten å gi inntrykk av fremdrift på er å avslutte ufullstendige saker.

Ved den senere gjennomgangen brukes et utvalg svar for å kontrollere om kriteriet er forstått og om utfordringene vedvarer. Man rangerer ikke ansatte offentlig, og man antar ikke at null klager betyr at arbeidet er riktig utført. Man undersøker også om instruksen fortsatt er uklar, og om den lovede støtten var tilgjengelig.

Hvis problemet vedvarer, må man undersøke hvilken del av avtalen som ikke fungerer, i stedet for å gjenta den samme advarselen med større strenghet. Risikoen ved å ta beslutninger i sinne og ut fra ego bidrar til å skille mellom lederens ubehag og grunnene til en ledelsesbeslutning.

Eksempelet beskriver en måte å gå gjennom arbeidet på, ikke et garantert resultat. Selv om svarene blir bedre, beviser ikke det at medarbeideren kommer til å bli i bedriften. Beslutningen om å fortsette kan avhenge av forhold som dette tiltaket ikke tar for seg, og medarbeideren må kunne gi uttrykk for den uten at støtten hun har fått, gjøres om til en forpliktelse til å bli.

For å vurdere praksisen bør man spørre hva som er endret i arbeidsforholdene, hvilke forventninger som er blitt tydelige, og hvilke utfordringer som fortsatt er uløste. Om teamet blir værende, er et mer omfattende spørsmål. Det kan ikke bevises med en anekdote eller forklares utelukkende med hvor vennlig lederen er.

Før du ber om større engasjement, bør du undersøke om det forventede resultatet er forståelig, og om ressursene for å oppnå det finnes. Omsorg innebærer også å korrigere organisatoriske beslutninger, uten å behandle ansatte som personlig avhengige.

Se alle artikler i Ledelse med Sun Tzu: Slik vurderer du teamledelse