Det siste kapittelet i Krigskunsten knytter kostnadene ved et felttog til behovet for å kjenne motstanderen. De fem typene spioner har ulike oppgaver: Noen innhenter opplysninger, mens en annen formidler falsk informasjon. Denne forskjellen gjør at kapittelet ikke kan reduseres til en generell lovprisning av det å samle inn data.
Hvorfor informasjon er en del av krigens kostnader
Kapittel 13 begynner med belastningen en militærekspedisjon påfører staten og befolkningen. I Lionel Giles’ oversettelse fra 1910 er kontrasten bevisst: Etter å ha bundet så store ressurser, kan det å nekte å finansiere innhenting av informasjon føre til at langt større skade varer lenger.
Teksten betrakter denne falske sparsomheten som umenneskelig. Resonnementet knytter penger og menneskeliv sammen uten å gi noen formel for hvor mye som bør brukes i hvert enkelt tilfelle. Størrelsene som omtales, hører til traktatens framstilling og er ikke et etterprøvbart budsjett for en bestemt operasjon.
Som avslutning på ild og etterretning: kapittel 12 og 13 knyttes informasjon til beslutninger som berører hele styrken. Den verdsettes ikke fordi den er sjelden eller hemmelig, men for det den gjør det mulig å vite før man handler.
Den forhåndskunnskapen kapittelet beskriver, kommer fra personer med kjennskap til motstanderen. Ifølge avsnittet kan den ikke erstattes av ånder, analogier med andre tilfeller eller abstrakte beregninger. Det utelukker ikke resonnement: Poenget er at en konkret situasjon krever opplysninger som resonnement uten data ikke kan gi.
Forskjellen fra tolkningen av tegn i kapittel 9 handler om tilgang. Observasjon av en oppstilling gir ytre tegn; informasjon fra noen i et annet miljø kan besvare andre spørsmål. Begge framgangsmåtene krever fortsatt tolkning.
De fem typene spioner og deres forhold til informasjon
Lokale spioner: kjennskap til et sted
Traktaten beskriver lokale spioner som innbyggere i et område. Deres posisjon kan gi dem tilgang til forhold en styrke utenfra ikke kjenner til. Kategorien defineres av tilknytningen til stedet; den gjør ikke automatisk enhver nabo til en informant og garanterer ikke at vedkommende kjenner regjeringens beslutninger.
Indre spioner: tilgang til motstanderens administrasjon
Indre spioner er tjenestemenn hos motstanderen, blant annet sivile og militære embetsmenn slik Giles forklarer det. Kriteriet er annerledes: Det er forholdet deres til en organisasjon som er viktig, ikke bare hvor de bor. Når man leser kategorien, kan man spørre hvilken informasjon en person kan kjenne til på grunn av sin stilling, uten å anta at en stilling gir tilgang til alt.
Dobbeltagenter eller avhoppere: skifte av tjeneste
Giles bruker betegnelsen «omvendte» om fiendtlige agenter som arbeider til fordel for den andre siden. Betegnelsen dobbeltagenter kan være oppklarende for leseren, men avsnittet legger vekt på at de har skiftet side. Kapittelet gir dem en sentral plass fordi det knytter kunnskapen deres til bruken av de øvrige kategoriene.
Denne bindeleddsfunksjonen skiller den omvendte agenten fra den lokale informanten og den indre spionen. Det betyr ikke at en agent blir pålitelig ved å få en ny betegnelse. Traktatens vurdering av nytteverdien må leses sammen med advarslene om hvorvidt rapportene er sanne.
Dødsdømte eller ofringsspioner: formidle en løgn
Den fjerde typen, som noen ganger oversettes med «likviderbare», bidrar til å formidle villedende informasjon til motstanderen. I Du Yous forklaring, gjengitt av Giles, kan disse agentene tro at det de formidler, er sant, og bli utsatt for døden når fienden oppdager løgnen.
Informasjonsoppgaven deres skiller seg fra de andres: Den består først og fremst ikke i å bringe nyheter, men i å påvirke hva den andre siden tror. Betegnelsen synliggjør risikoen som påføres personene som brukes. Å beskrive dette historisk betyr ikke at man må godkjenne det eller gjøre det om til en framgangsmåte som kan tas i bruk.
Overlevende spioner: vende tilbake med opplysninger
Overlevende spioner er de som vender tilbake fra motstanderens område med informasjon. Returen fullfører formidlingen: En observasjon som ikke når fram til den som skal ta beslutningen, kan ikke påvirke den. Betegnelsen betyr ikke at de er utenfor fare, eller at alt de forteller, er sant.
De fem typene kombinerer dermed opphav, tilgang og funksjon. De er ikke fem trinn i en karriere eller fem teknikker som skal brukes i en bestemt rekkefølge. Noen innhenter informasjon, en annen fordreier den, og kategorien omvendte agenter knytter sammen flere relasjoner i systemet som beskrives.
Å motta en rapport er ikke det samme som å kontrollere den
Kapittelet krever dømmekraft for å skille sanne opplysninger fra falske. Det legger også vekt på behandling, belønninger og diskresjon. Omtanken det anbefaler overfor agentene, henger sammen med rollen deres, men erstatter ikke vurderingen av hver enkelt opplysning som mottas.
Som leseregel kan det være nyttig å skille mellom hva en person observerte, hva vedkommende fikk fortalt, og hva vedkommende selv konkluderte med. Dette skillet er ikke et skjema fra traktaten. Det forklarer hvorfor en detaljert rapport kan inneholde påstander med ulik grad av støtte, og hvorfor fortellerens sikkerhet ikke er nok til å bekrefte dem.
Diskresjon er heller ikke et bevis på kvalitet. En melding kan være hemmelig og samtidig falsk. Teksten omtaler dødsstraff for å røpe informasjon, en brutalitet som må erkjennes uten at bildet av spionasje i oldtiden forskjønnes. Ambisjonen om å unngå kollektive kostnader eksisterer side om side med praksiser som utsetter enkeltpersoner for alvorlig fare.
Kunnskap kan bidra til å forstå hva det vil si å angripe strategien: Å forstå motstanderens planer gjør det mulig å vurdere alternativer til direkte konfrontasjon. Å innhente opplysninger avgjør imidlertid ikke i seg selv hvilket mål som er rimelig, og rettferdiggjør heller ikke ethvert middel for å nå det.
En moderne tilpasning til konkurranseetterretning basert på åpne kilder endrer både kildene og forholdet til menneskene. Å sammenligne offentlige kunngjøringer i et hypotetisk forretningseksempel kan for eksempel vise hva et selskap hevder, men bekrefter ikke alle de interne planene selskapet har. En slik analyse gjør ikke spionasje i oldtiden til en forretningspraksis som automatisk er lovlig.
Informasjon reduserer noen usikkerhetsmomenter, men tar ikke beslutningen for den ansvarlige. Forsiktigheten som avslutter ildangrepene i kapittel 12 er fortsatt nødvendig når nye opplysninger kommer.
Se alle artikler i Spionasje og ildangrep hos Sun Tzu: kapittel 12 og 13
