Det fjerde kapittelet skiller mellom å gjøre seg klar til ikke å bli slått og å finne en anledning til å seire. Egne forberedelser tvinger ikke motstanderen til å gjøre en feil. Denne forskjellen forklarer hvorfor Sun Tzu verdsetter forberedelser og er skeptisk til å lete etter en løsning når kampen allerede har begynt.
Å forberede seg er noe annet enn å gjøre motstanderen sårbar
Kapittel 4 begynner med en bestemt rekkefølge: Dyktige krigere sørger først for ikke å bli slått, og venter deretter på muligheten til å seire. I Lionel Giles’ oversettelse fra 1910 avhenger det av en selv å sikre sin egen posisjon; muligheten til å beseire den andre kommer fra motstanderen.
Dette skillet innleder delen om posisjonering og taktikk: kapittel 4 til 7. Spørsmålet er ikke lenger bare om det lønner seg å sette i gang et militært felttog. Nå handler det om hvordan man plasserer styrkene for å unngå å bli utsatt, samtidig som man vurderer forholdene for en konfrontasjon.
«Usårbar» kan oppsummere ambisjonen i avsnittet, men beskriver ikke bokstavelig beskyttelse mot enhver hendelse. Kapittelet erkjenner selv at en dyktig kriger ikke kan sikre at fienden blir slått. Hvis man bare leser den første halvdelen av dette forholdet, får man et løfte som begrenses av den andre.
En leder kan gjennomgå organiseringen, ta vare på ressursene og unngå unødvendige forpliktelser. Han eller hun har ikke den samme kontrollen over motstanderens beslutninger. At en svakhet kunne gitt en fordel, betyr ikke at den kommer til å oppstå eller at den kan utnyttes når man selv ønsker det.
Dette skillet innebærer ikke at man skal være passiv. Å forberede seg og følge med er handlinger, selv om de ikke fører til kamp med det samme. Det betyr heller ikke at man må vente på en spektakulær feil: En mulighet kan avhenge av flere forhold, ikke bare av en enkelt tabbe fra den motsatte generalen.
Forskjellen fra hva det vil si å vinne i tempelet handler om rekkevidde. De innledende beregningene sammenligner vilkårene for en beslutning. Styrkeplasseringen gjør deler av denne vurderingen om til en konkret, organisatorisk situasjon man kan handle ut fra eller avstå fra å handle. En plan som ser gunstig ut på papiret, trenger fortsatt slike forberedelser.
Forsvar, enkle seire og sammenligning av styrker
Teksten knytter trygghet til forsvar og evnen til å seire til angrep. Giles påpeker at noen kommentatorer tolker den konkrete formuleringen annerledes. Det sentrale poenget her er at ikke alle situasjoner gir like gode muligheter til å ta offensiven.
Bildene av å skjule seg under jorden og dukke opp fra himmelens høyder uttrykker ytterpunktene av skjulthet og hurtighet i denne utgaven. De beskriver ikke en overnaturlig teknikk. Omtalen av ni slags terreng i dette avsnittet må heller ikke forveksles med de ni situasjonene som behandles i et annet kapittel.
Deretter endres kriteriet for hvordan man bedømmer seierherren. Dyktighet består ikke nødvendigvis i en bragd som alle hyller. Gode forberedelser kan få avgjørelsen til å virke enkel fordi utfordringene er redusert før sammenstøtet.
Dette gjør det mulig å skille mellom resultatet og kvaliteten på beslutningen. En kostbar seier kan skjule feil som kunne vært unngått; en lite prangende handling kan bygge på en riktig vurdering. Kapittelet oppfordrer leseren til å undersøke forholdene som gjorde resultatet mulig, i stedet for å bruke den synlige innsatsen som eneste mål på dyktighet.
Giles gjengir en annen formulering som å seire uten å gjøre feil. Forstått som en rettesnor for handling retter den oppmerksomheten mot unødvendige marsjer, grunnløse angrep og forpliktelser som utsetter styrkene for fare. Den beviser ikke at en virkelig kommandant kan kjenne til og kontrollere alle variabler.
Den siste delen introduserer måling, anslag, beregning, sammenligning og seier. Rekkefølgen knytter kunnskap om terrenget til en relativ vurdering av styrkene. Giles erkjenner at det er vanskelig å skille enkelte av mellomleddene nøyaktig fra hverandre. Man bør ikke gjøre denne opplistingen om til en fast matematisk formel eller forveksle den med de fem faktorene i det første kapittelet.
Sammenligningen mellom en tung gjenstand og en svært lett en illustrerer en fordelaktig ulikhet som er skapt før man handler. Avslutningen med oppdemmet vann føyer til bildet av en styrkeplassering som kan frigjøre kraft. Shi, Zheng og Qi i kapittel 5 utvikler videre hvordan kombinasjonen av virkemidler skaper virkninger som ikke bare avhenger av individuell styrke.
Et hypotetisk eksempel på forberedelse og venting
Se for oss en militær øvelse på et kart, uten forbindelse til et virkelig felttog. En styrke skal holde en posisjon til avløserstyrken kommer. Den ansvarlige oppdager at ordrene for hvordan man skal reagere på et kommunikasjonsbrudd, er uklare, og at noen av de planlagte ressursene ennå ikke er tilgjengelige.
Før vedkommende leter etter en mulighet overfor motstanderen, klargjør han eller hun ordrene og tilpasser hvor lenge posisjonen skal holdes, til de tilgjengelige ressursene. Vedkommende kan ikke bestemme når avløserstyrken kommer, bare fordi den trengs. Derfor skiller den ansvarlige mellom forberedelser som kan fullføres, og hendelser som det bare går an å forutse.
Under øvelsen oppstår det som ser ut til å være en svakhet hos motstanderen. Å utnytte den ville kreve at man forlot posisjonen og stolte på støtte som ennå ikke var bekreftet. Den ansvarlige bestemmer seg for å la være. Vedkommende har vurdert den synlige muligheten opp mot målet og egen kapasitet, i stedet for å godta enhver mulighet til å rykke fram.
Man bør heller ikke fortsette å vente av ren vane. Hvis målet, ressursene eller motstanderens posisjon endrer seg, må beslutningen vurderes på nytt. Analysen av tomhet og fylde i kapittel 6 utvider denne sammenhengen mellom forberedelser, fordeling av styrker og forhold som endrer seg.
En idrettslig parallell kan stille et lignende spørsmål: Er laget forberedt på å gjennomføre handlingen det vurderer, eller er det avhengig av en reaksjon fra motstanderen som det ikke kontrollerer? Denne sammenligningen knytter seg til psykologiske og taktiske idrettsforberedelser. Det betyr ikke at trening fjerner usikkerheten, eller at motstanderen må gi den muligheten man har øvd på.
At en mulighet ikke er til stede akkurat nå, gjør ikke forberedelsene verdiløse. De gjør det mulig å beholde flere handlingsalternativer mens man vurderer om forholdene tilsier at man bør handle, vente eller endre målet.
Se alle artikler i Sun Tzus taktikk: oppstillinger og manøvrer i kapittel 4–7
