Sun Tzu og Clausewitz undersøker hvordan man oppnår et resultat overfor en motstander som også tar beslutninger. Forskjellene deres kommer til syne i måten de knytter krigens mål, tilgjengelig kunnskap og kampens rolle sammen på – ikke ved å sette en angivelig fredelig tradisjon opp mot en destruktiv.
En sammenligning av Sun Tzu og Clausewitz krever at man stiller de samme spørsmålene til begge: Hvorfor kjemper man, hvilken informasjon gjør det mulig å ta beslutninger, og hva skjer når gjennomføringen avviker fra planen? Innenfor Sun Tzu sammenlignet med andre strateger retter denne kontrasten seg mot disse problemene, ikke mot å tilskrive Østen eller Vesten én og samme tankegang.
Som referanse brukes de engelske oversettelsene av Lionel Giles for Krigskunsten og J. J. Graham for Om krigen. De norske forklaringene er parafraser. De siterte kapitlene gjør det mulig å skille verkens påstander fra den sammenlignende tolkningen.
Krigens mål og seirens omfang
I bok I, kapittel 1, knytter Clausewitz det politiske målet til det militære formålet og innsatsen som legges ned for å nå det. Fullstendig tilintetgjørelse av motstanderen framstår ikke som et identisk krav i alle konflikter. Målets omfang påvirker hvilket resultat som kan regnes som tilstrekkelig.
Sun Tzu innleder kapittel 1 med å plassere krig blant statens overlevelsesspørsmål. I kapittel 3 introduserer hans preferanse for å bevare fiendens territorium og styrker intakte et annet spørsmål: Hva er fortsatt tilgjengelig etter at man har seiret? Denne sammenhengen forklarer betydningen av den høyeste militære fullkommenhet.
Dette er tilnærminger som kan sammenlignes, men de er ikke likeverdige. Clausewitz undersøker hvordan det politiske formålet styrer den militære virksomheten. Sun Tzu uttrykker preferanser mellom ulike måter å oppnå et resultat på. Å bevare det man har erobret, garanterer ikke at målet er begrenset; å forfølge et begrenset mål garanterer heller ikke at konsekvensene blir små.
Det er dessuten nyttig å skille mellom myndighetenes mål og kommandoens gjennomføring. Forholdet mellom dem kan undersøkes fra en annen vinkel i Sun Tzu sammenlignet med Machiavelli. Det er ikke nok å kalle enhver beslutning «politisk» for å vise at forfatterne tillegger den samme funksjon.
Informasjon, usikkerhet og friksjon
Kapittel 13 hos Sun Tzu etterlyser informasjon fra personer som kjenner motstanderen. Forhåndskunnskap kommer ikke bare av å regne eller overføre likheter mellom situasjoner. Forberedelsene krever opplysninger om det ens egen hær ikke kan utlede fra sin oversikt over egne ressurser.
I bok I, kapittel 6, undersøker Clausewitz hvor motstridende, falske eller usikre mange rapporter kan være. Denne forsiktigheten betyr ikke at det er verdiløst å kjenne fienden. Den peker på problemet med å ta beslutninger når de tilgjengelige meldingene ikke gir et stabilt og fullstendig bilde.
Forskjellen i vektlegging gjør det mulig å stille to spørsmål etter hverandre: Hvordan skaffer man relevant informasjon, og hvordan handler man uten å tillegge den større sikkerhet enn den har? Det er ingen nødvendig motsetning mellom disse spørsmålene. En opplysning kan være nyttig og likevel etterlate flere mulige forklaringer på det som skjer.
Friksjon, som Clausewitz utvikler i bok I, kapittel 7, føyer til et annet problem. Små vanskeligheter, uhell og menneskelige begrensninger hoper seg opp under gjennomføringen. Avstanden mellom en sammenhengende plan og en faktisk operasjon kan ikke bare forklares med manglende kunnskap om fienden.
Tenk deg en fiktiv marsj som blir forsinket fordi ordre kommer sent og planlagt materiell mangler. Mer informasjon om motstanderen retter ikke automatisk opp disse feilene. Eksempelet skiller mellom ytre usikkerhet og gjennomføringsvansker: De kan opptre samtidig, men krever ulike diagnoser.
Sun Tzu beskriver heller ikke en hær som er uberørt av slitasje. Krigens kostnader i kapittel 2 knytter felttogets varighet til uttømming av ressurser. Hvis man leser dette sammen med friksjon, kan man sammenligne konkrete begrensninger uten å hevde at begge tekstene uttrykker det samme begrepet.
Kamp, konsentrasjon og tyngdepunkt
Sun Tzus preferanse for å seire uten kamp går hånd i hånd med instruksjoner om sammenstøt og manøvrer. Kapittel 5 kombinerer direkte og indirekte metoder i slaget. «Indirekte» betyr derfor ikke alltid blodløst: Det kan beskrive en måte å gripe inn i en reell kamp på.
I bok I, kapittel 2, ser Clausewitz for seg andre utfall enn at fienden underkastes fullstendig. Samtidig tillegger han kampen en sentral funksjon: Selv en manøver som unngår sammenstøt, kan avhenge av hva partene forventer vil skje dersom de kommer i kamp.
Dette skillet bidrar til å skille mellom et utkjempet slag og muligheten for et slag. En tilbaketrekning foran en fiendtlig stilling kan skje uten at det utveksles slag, men likevel være betinget av en sammenligning av styrkene. At sammenstøtet uteblir, beviser ikke at militær kapasitet har sluttet å spille en rolle.
Tyngdepunktet, som behandles i bok VIII, kapittel 4, er heller ikke bare kartets midtpunkt. Clausewitz knytter det til det motstanderens samhold og handlingskapasitet avhenger av. Eksemplene hans omfatter en hær og, i visse koalisjoner, interessenes enhet. Identifiseringen av tyngdepunktet avhenger av hvilke relasjoner som undersøkes.
| Problem | Sun Tzu | Clausewitz |
|---|---|---|
| Ønsket resultat | Sammenligner måter å seire på og bevare kapasitet. | Knytter det militære formålet til det politiske målet. |
| Informasjon | Legger vekt på å skaffe kunnskap om motstanderen. | Undersøker usikkerheten i rapportene. |
| Gjennomføring | Tar hensyn til slitasje, organisering og omstendigheter. | Utvikler friksjonen mellom planlegging og virkelighet. |
| Kamp | Foretrekker å unngå den når resultatet kan oppnås på andre måter. | Analyserer kampens funksjon selv når den bare er en mulighet. |
Disse forskjellene er innganger til tekstene, ikke gjensidig utelukkende kategorier. Sammenligningen blir mindre presis når Sun Tzu framstilles som en forfatter uten vold, eller Clausewitz som en forkjemper for ubegrenset ødeleggelse. Når man sammenligner et tekststed, bør man holde fast ved målet det forutsetter, midlene som er tilgjengelige, og betingelsene argumentet fremsettes under.
Sammenligningen med Sun Tzu sammenlignet med Jomini retter oppmerksomheten mot operasjonslinjer, styrkekonsentrasjon og forholdet mellom generelle prinsipper og omstendigheter.
Se alle artikler i Sun Tzu sammenlignet med Clausewitz, Machiavelli, Musashi og Jomini
