Sun Tzu og Jomini: styrkekonsentrasjon, terreng og tilpasning

Jomini organiserer strategien gjennom baser, linjer og avgjørende punkter. Sun Tzu knytter også sammen posisjoner, bevegelser og konsentrasjon, men bruker andre kategorier. Sammenligningen gjør det mulig å undersøke hva et romlig skjema forklarer, og hva som fortsatt avhenger av omstendighetene.

Sammenligningen mellom Sun Tzu og Antoine-Henri Jomini kan ikke reduseres til en motsetning mellom geometri og psykologi. Begge knytter handlinger til posisjoner, bevegelser og motstanderens forhold. Innenfor Sun Tzu sammenlignet med andre strategerer det interessant å undersøke hvordan de ordner disse elementene, og hvilken rekkevidde de gir prinsippene sine.

Her brukes Krigskunsten av Sun Tzu, i Lionel Giles’ oversettelse, og Sammendrag av krigskunsten av Jomini, utgitt på engelsk som The Art of War i oversettelsen av G. H. Mendell og W. P. Craighill. De norske forklaringene er parafraser.

Operasjonsbaser og -linjer: Hva geometrien hos Jomini beskriver

I artikkel XVIII definerer Jomini operasjonsbasen som den delen av territoriet som gir ressurser og forsterkninger, støtter hæren og gjør det mulig for den å rykke ut eller trekke seg tilbake. Den er ikke nødvendigvis en bygning eller et enkelt lager. Funksjonen avhenger av forholdet den har til operasjonene.

Artikkel XXI skiller mellom operasjonsområder og operasjonslinjer. En linje er ikke en hvilken som helst vei tegnet på kartet: Den er knyttet til hærens foretak innenfor et område. Flere ruter brukt av divisjonene kan inngå i én og samme operasjonslinje.

Kommunikasjonslinjene forbinder på sin side posisjoner og deler av styrken. Ved å holde disse begrepene fra hverandre unngår man å gjøre hele forklaringen til et spørsmål om å velge den korteste veien. En rute kan være kort uten å støtte bevegelsen som er planlagt, på en hensiktsmessig måte.

Jomini definerer indre linjer ut fra et tidsforhold: De gjør det mulig å samle styrker før motstanderen rekker å stille opp en større styrkekonsentrasjon. Betydningen av dem avhenger ikke utelukkende av å befinne seg i sentrum av en figur. Mobilitet og evnen til å samle styrker inngår også i begrepet.

Dette skillet kan illustreres med et hypotetisk eksempel. To posisjoner som ligger nær hverandre på kartet, kan være atskilt av en hindring som gjør det umulig å opprette forbindelse raskt. To posisjoner som ligger lenger fra hverandre, kan ha en farbar forbindelse. Geometrisk avstand og den faktiske muligheten for støtte er ikke samme mål.

I kapittel 7 beskriver Sun Tzu en annen måte å knytte forflytning og resultat sammen på. Manøvrer i kapittel 7 undersøker ruten sammen med utfordringene ved å nå fram i stand til å handle. Sammenligningen tar opp et felles spørsmål uten å tillegge den kinesiske avhandlingen Jominis tekniske ordforråd.

Konsentrasjon og terreng: likheter med begrensninger

I framstillingen av sitt generelle prinsipp foreslår Jomini å samle hovedtyngden av styrkene på avgjørende punkter og sette dem inn mot motstanderens avdelinger. Han trekker også fram tidspunktet og kraften i gjennomføringen. Resonnementet handler ikke bare om å telle soldater: Det må også forklare hvor og når denne konsentrasjonen kan få konsekvenser.

Kapittel 6 hos Sun Tzu knytter også egen styrkekonsentrasjon til motstanderens oppdeling. Denne likheten gjør det urimelig å framstille ham som en forfatter som bare er opptatt av å påvirke oppfatninger. Styrkenes materielle plassering inngår i resonnementet hans.

Men å konsentrere styrker betyr ikke å samle alt hvor som helst. Som forklaring på problemet kan en opphopning gjøre bevegelser vanskeligere eller føre til at andre oppgaver blir stående uløst. Det viktige er forholdet mellom tilgjengelige styrker og en konkret oppgave, ikke antallet isolert sett.

I artikkel XIX skiller Jomini mellom punkter som har verdi på grunn av geografien, og andre punkter som er viktige på grunn av styrkenes situasjon. Et sted har ikke automatisk samme verdi i alle felttog. Målet og posisjonsforholdene påvirker betydningen av å holde eller miste det.

Sun Tzu knytter også handlinger til de romlige forholdene. De seks terrengtypene i kapittel 10 viser at tilgjengelighet, passasjer og avstander ikke bare er kulisser. Ledelsen må forstå hvordan de begrenser eller muliggjør handling.

Likhetene gjør ikke klassifikasjonene til gjensidige oversettelser. En terrengkategori hos Sun Tzu svarer ikke nødvendigvis til en jominisk base eller linje. For å sammenligne dem må man forklare hvilket forhold hvert begrep beskriver: mellom steder, mellom styrker eller mellom en posisjon og oppgaven som er gitt.

Det er også viktig å unngå at utfallet i ettertid avgjør hvilket sted som var «avgjørende». For å vurdere en tolkning må man forklare hvorfor punktet var viktig før utfallet, og hvilke alternativer som fantes. Å omtale det som avgjørende etter en seier erstatter ikke en slik forklaring.

Generelle prinsipper, menneskelige faktorer og tilpasning

Jomini framstiller ikke krig som en eksakt vitenskap uten menneskelig innblanding. I avslutningen av verket og i tillegget understreker han betydningen av karakter, kommandantenes evner og lidenskaper. Samtidig har han stor tiltro til sine generelle prinsipper. Begge påstandene hører til i framstillingen hans og må leses i sammenheng.

Denne spenningen er lærerik: Et prinsipp kan strukturere tilbakevendende problemer uten å avgjøre hvert enkelt utfall på egen hånd. Selv om man erkjenner at det er lurt å konsentrere styrkene, gjenstår det å finne punktet, avklare hvilke styrker som faktisk er tilgjengelige, og vurdere om planen lar seg gjennomføre.

I artikkel XXI tar Jomini for seg linjer som oppstår som følge av hendelser som endrer den opprinnelige planen. Denne kategorien viser at ordforrådet hans også rommer endringer under et felttog. En geometrisk beskrivelse innebærer ikke nødvendigvis at linjeføringen må opprettholdes når forutsetningene for den faller bort.

Sun Tzu beskriver tilpasning gjennom andre bilder og skiller. Kapittel 6 avviser en fast form som ikke tar hensyn til motstanderen. Lest sammen med Jomini gjør kontrasten det mulig å skille mellom et skjema som hjelper oss å observere, og en oppskrift som forsøker å avgjøre hva man skal gjøre før situasjonen er kjent.

Vi kan tenke oss en fiktiv plan der hovedruten ikke lenger er tilgjengelig. Å holde fast ved den inntegnede retningen ville bevare prosjektets ytre form, men ikke dets gjennomførbarhet. For å revidere planen må man undersøke hvilke forbindelser som fortsatt er åpne, og hvilket mål som fremdeles kan nås. Å endre linjen betyr ikke nødvendigvis å oppgi formålet.

Sun Tzu sammenlignet med Clausewitz belyser gjennom friksjon problemene med å gjennomføre planer. Denne kontrasten bør ikke brukes til å viske ut det Jomini faktisk erkjenner om usikkerhet og menneskelige faktorer, eller til å tillegge alle tre forfatterne et felles ordforråd.

Det nyttige spørsmålet å stille til et strategisk skjema er hva det viser, og hva det lar stå uavklart. Et kart kan vise romlige forhold, men beviser ikke i seg selv at ressursene er tilgjengelige, at ordrene er forstått, eller hvordan motstanderen vil reagere. Når man presiserer disse begrensningene, kan Jomini og Sun Tzu sammenlignes uten å gjøre den ene til en formel og den andre til en uforklarlig intuisjon.

Sun Tzu sammenlignet med Musashi fører videre til observasjon, rytme og læring, samtidig som man skiller mellom individuell utførelse og samordning av styrker.

Se alle artikler i Sun Tzu sammenlignet med Clausewitz, Machiavelli, Musashi og Jomini