Å sammenligne Sun Tzu med Machiavelli krever at man skiller mellom å lede en hær og å bevare en regjering. Makt, tillit og omdømme finnes hos begge, men de svarer på ulike spørsmål og utgjør ikke en felles doktrine om grusomhet.
Sun Tzu og Machiavelli gjør det mulig å sammenligne to ulike forhold til makt: å lede en hær og å bevare en regjering. I Sun Tzu sammenlignet med andre strateger er det interessant å undersøke hvem som har kommandoen, hvem troppene er avhengige av, og hvordan omdømme, tillit og tvang henger sammen.
Sammenligningen tar utgangspunkt i Krigskunsten, i Lionel Giles' engelske oversettelse, og Fyrsten, i W. K. Marriotts oversettelse. Forklaringene er parafraser. Argumenter fra Discorsi eller Machiavellis militæravhandling er ikke tatt med som om de tilhørte den samme teksten.
Politisk autoritet og ansvar for kommandoen
Kapittel 3 hos Sun Tzu beskriver problemer som oppstår når en hersker griper inn uten å kjenne hærens situasjon. Bekymringen hans gjelder forvirringen som skapes i gjennomføringen. Den politiske posisjonen til den som gir en ordre, garanterer ikke at vedkommende forstår de militære konsekvensene.
I Fyrsten plasserer Machiavelli i kapittel XIV kunnskap om krig blant herskerens oppgaver. Kontrasten består ikke ganske enkelt i å skille mellom en forfatter som støtter delegering, og en som er imot. Den ene undersøker innblanding i kommandoen; den andre undersøker forberedelsene til den som er avhengig av våpenmakt for å beholde posisjonen sin.
Kapittel XII hos Machiavelli tar også opp forholdet mellom en republikk og dens borgerkapteiner. Der nevner han muligheten for å avsette dem og for å la virksomheten deres være underlagt lovene. Evnen til å lede tropper og myndigheten til å kontrollere dette ansvaret er beslektede, men ulike spørsmål.
Lest sammen gjør disse avsnittene det mulig å skille mellom kompetanse, delegering og tilsyn. En kommandant kan trenge handlingsfrihet til å løse en situasjon uten dermed å få ubegrenset myndighet. Heller ikke innebærer alt tilsyn at beslutningene hans stadig blir overstyrt. Sammenligningen undersøker hvilket problem hvert inngrep er ment å løse.
Slik unngår du detaljstyring fra ledelsen overfører denne spenningen til organisasjonslivet. Dette er en moderne analogi: Et styre og en daglig ledelse gjenskaper ikke uten videre forholdet mellom hersker og general fra en gammel avhandling.
Egne tropper, leiesoldater og avhengighet av andre
I kapittel XII og XIII av Fyrsten skiller Machiavelli mellom egne, leide, hjelpetropper og blandede styrker. Kritikken hans gjelder både viljen til å kjempe og kontrollen over troppene. Problemet er ikke løst når en styrke har vist militær kapasitet.
Hjelpetropper skaper en særskilt avhengighet: De tilhører en annen makt. Ifølge resonnementet i kapittel XIII kan innsatsen deres gjøre den som ber om hjelp, avhengig av andres beslutninger. Det militære utfallet og mottakerens senere selvstendighet trenger ikke å utvikle seg i samme retning.
For å analysere dette argumentet er det nyttig å skille mellom lydighet og sammenfallende interesser. To parter kan ønske det samme umiddelbare utfallet, men være uenige om hva som bør skje etterpå. At de samarbeider i et felttog, viser ikke at den ene kontrollerer den andres mål.
Machiavelli regner styrker bestående av herskerens undersåtter, borgere eller avhengige blant de egne styrkene. Denne formuleringen bør ikke automatisk likestilles med en hvilken som helst moderne nasjonal hær. Det ville også være upresist å identifisere enhver soldat som får betalt, med leiesoldaten han kritiserer: Avhengighetsforholdet er viktig i argumentasjonen hans.
Avsnittet hos Sun Tzu som åpner for en annen innfallsvinkel, står i kapittel 2: Der vurderer han å behandle og innlemme soldater som er tatt til fange. Spørsmålet her er hvordan man kan utvide og opprettholde egen kapasitet under et felttog. På dette punktet formulerer han ikke en tilsvarende teori om borgerbaserte militser.
Likheten ligger i behovet for å forstå hva som gjør en styrke brukbar; forskjellen ligger i hvilket problem som undersøkes. Å innlemme personer, sikre lydighet og bevare politisk selvstendighet er oppgaver som ikke kan anses som løst ved hjelp av én enkelt merkelapp for troppenes opprinnelse.
Alliansenes rolle hos Sun Tzu utvider perspektivet til også å omfatte forholdet til andre makter. En allianse, en leieavtale og innlemmelse i egen hær er imidlertid ikke forhold som kan sidestilles. For å sammenligne dem må man identifisere forpliktelsene og hvilken myndighet hver part beholder.
Bedrag, grusomhet og bevaring av makten
I kapittel 1 presenterer Sun Tzu bedrag som et militært virkemiddel, samtidig som oppriktighet er blant egenskapene Giles' versjon tillegger kommandanten. Dette gjør det umulig å tolke enhver henvisning til bedrag som en uforbeholden godkjenning av løgn i alle forhold.
Kapittel XVIII i Fyrsten undersøker hvordan herskeren holder løftene sine og bruker skinn og ytre fremtoning. Sammenligningen må ta hensyn til at konteksten endrer seg: Atferd overfor en militær fiende omfatter ikke hele forholdet mellom en fyrste, undersåttene hans og andre makter.
Dette fjerner ikke de etiske spenningene i noen av tekstene. Det gjør det lettere å identifisere dem. Før man kan hevde at begge forsvarer den samme atferden, må man presisere hvem som handler, overfor hvem, hvilken forpliktelse som finnes, og hvilket resultat man ønsker å oppnå. At begge er opptatt av effektivitet, viser ikke at argumentene er identiske.
I kapittel XVII undersøker Machiavelli forholdet mellom mildhet, straff, frykt og hat. Forklaringene hans inngår i et resonnement om å bevare makten. Uten nærmere analyse bør de ikke gjøres om til bekreftede påstander om hvordan mennesker alltid reagerer på tvang.
Sun Tzu trekker opp en annen grense i kapittel 12: Herskerens eller generalens sinne er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å gå til kamp. Avsnittet setter følelser, som kan endre seg, opp mot uopprettelige tap. Advarselen utfordrer et bestemt motiv, men utgjør ikke en fullstendig teori om statens rettigheter eller legitimitet.
Det må også presiseres hva det er som skal bevares. Å holde herskeren ved makten, bevare institusjonene og forhindre skade på befolkningen beskriver ikke nødvendigvis det samme resultatet. Hvis man behandler dem som synonymer, kan man skjule forskjeller som er relevante for sammenligningen av hva hvert avsnitt forsøker å beskytte.
Sun Tzu sammenlignet med Clausewitz gjør det mulig å gå videre til forholdet mellom politiske mål og militære midler. I denne lesningen av Machiavelli dreier spørsmålet seg fortsatt om autoritet, støtte og grenser – ikke om å tilskrive begge forfatterne én og samme doktrine om amoralitet.
Sun Tzu sammenlignet med Musashi setter opp en annen kontrast: hvordan individuell praksis, observasjon og ledelse av grupper henger sammen i to militære verk.
Se alle artikler i Sun Tzu sammenlignet med Clausewitz, Machiavelli, Musashi og Jomini
