Yinqueshan-tekstene gir et materielt vitnesbyrd som gjør det mulig å studere verk som er blitt overlevert gjennom århundrer. For å lese dem må man skille mellom de bevarte bambusstrimlene, den redaksjonelle rekonstruksjonen og konklusjonene som kan trekkes fra hvert fragment.
Yinqueshan-tekstene gjør det mulig å studere overleveringen av kinesiske militære verk med utgangspunkt i materielle levninger. Blant manuskriptene og oversettelsene av Sun Tzu er det viktig å skille dette arkeologiske vitnesbyrdet fra tolkningene som senere er gitt av utgivere og oversettere.
Hva ble funnet i Yinqueshan i 1972?
Funnet ble gjort i 1972 i Yinqueshan i Linyi, i den kinesiske provinsen Shandong. Manuskriptene kom fra graver fra det vestlige Han-dynastiet. Gravkonteksten gjør det mulig å studere gamle dokumenter som er fysisk bevart, i stedet for å basere seg utelukkende på kopier som er overlevert gjennom århundrer.
Skrivematerialet var bambus, ikke pergament. Skriften sto på smale bambusstrimler som må studeres som deler av større helheter. Formen, lengden, kalligrafien og festepunktene gir informasjon om hvordan de kan ha vært organisert. En trykt utgave gjør disse materialene om til sammenhengende sider, men denne sammenhengen er et resultat av rekonstruksjonsarbeidet.
Denne materielle forskjellen er viktig når man leser en oversettelse. Et brudd mellom setninger kan skyldes et fysisk tap; en tilsynelatende tydelig rekkefølge kan avhenge av rekkefølgen forskerne har foreslått. Et fotografi av en bambusstrimmel, avskriften av den og oversettelsen for leseren er dokumenter som hører sammen, men de besvarer ulike spørsmål.
Man må også skille mellom tidspunktet for når teksten ble til, når den ble kopiert, og når den ble gravlagt. At et verk finnes i en grav, gjør det mulig å fastslå at den kopierte teksten eksisterte før gravkonteksten ble lukket. Det viser ikke automatisk når teksten først ble skrevet, eller hvor lenge den hadde vært i omløp. Hvis man blander sammen disse tidspunktene, gjør man eksemplarets alder om til en historie som gjenstanden ikke forteller.
Sun Tzu, Sun Bin og andre tekster i samlingen
Blant materialene som er identifisert, finnes fragmenter som svarer til de tretten kapitlene i Krigskunsten av Sun Tzu, andre beslektede tekststeder og en avhandling tilskrevet Sun Bin. Samlingen inneholder også andre gamle tekster. Yinqueshan er derfor ikke navnet på ett enkelt verk.
At to ulike avhandlinger er til stede, gir et materielt grunnlag for å holde teksttradisjonene deres fra hverandre. Det er dette man bør ha i mente når man leser om forskjellene mellom Sun Tzu og Sun Bin. Å identifisere ulike verk er ikke det samme som å bekrefte alle hendelsene som tradisjonelle biografier tilskriver forfatterne.
Når det gjelder Sun Bins militæravhandling, gjorde funnet det mulig å få tilgang til innhold som ikke var bevart som et verk overlevert i en sammenhengende tradisjon. Rekonstruksjonen bør studeres for seg: Hvis man uten forklaring føyer den til Sun Tzus tretten kapitler, får man en bok satt sammen av ulike tekster under en misvisende attribusjon.
Samlingen inneholder også tekster knyttet til andre områder av kinesisk tenkning. Dette utvider funnets kontekst: Militærdokumentene var en del av en samling med andre intellektuelle interesser, og tolkningen av den kan ikke reduseres til å lete etter kjente sitater fra Sun Tzu.
Derfor må man først finne ut hvilken tekstsamling et gjenfunnet fragment tilhører. At en bambusstrimmel ligger ved siden av en annen, beviser ikke at de utgjør det samme kapitlet; tematisk likhet er heller ikke nok til å tilskrive en hel tekstpassasje til den mest kjente forfatteren. Den felles konteksten veileder forskningen, men erstatter ikke identifiseringen av hver enkelt tekst.
Hva endres i studiet av den overleverte versjonen?
Ved å sammenligne utgravde manuskripter med overleverte tekster kan man undersøke samsvar og forskjeller. Der en gjenkjennelig tekstpassasje er bevart, kan ordlyden sammenlignes; der materiale mangler, har sammenligningen sine begrensninger. Derfor blir formuleringen «bekreftet den tradisjonelle versjonen» for vid når den brukes som en garanti for fullstendig identitet.
Et samsvar kan dokumentere kontinuitet i en tekstpassasje. En forskjell åpner for andre muligheter: en skrivevariant, en alternativ lesemåte eller en endring under overleveringen. Det kreves argumenter for å avgjøre hvilken forklaring som er riktig. Det eldste eksemplaret er ikke automatisk feilfritt, og en senere versjon bør heller ikke avvises utelukkende på grunn av alderen.
Rekonstruksjonsarbeidet kan omfatte undersøkelser av fotografier, merker på baksiden, sammenføyninger mellom fragmenter, avgrensning av kapitler og lesning av tegn. Dette gjør det mulig å foreslå hvordan materialer som nå er bevart i fragmentert form, kan ha hengt sammen.
Dette arbeidet gjør det lettere å forstå hva en kritisk utgave bidrar med: Den skiller mellom det som er bevart, det som er rekonstruert, og det som er omdiskutert. En oversettelse som presenterer en sammenhengende tekst, kan være praktisk ved første gangs lesning, men er ikke nok til å fastslå hvilke ord som faktisk er synlige på skrivematerialet. For å undersøke en variant trenger man avskriftene og de tilhørende redaksjonelle forklaringene.
Bokens historie i Vesten tilhører en annen fase av overleveringen. Amiots oversettelse, som ble utgitt i 1772, kom to århundrer før funnet. Av rent kronologiske grunner kunne den ikke bygge på disse utgravde materialene. Det avgrenser hvilke kilder den kan ha brukt, uten at utgivelsesåret dermed automatisk sier noe om kvaliteten på arbeidet.
Når man ser på sammenligningen mellom Giles og Griffith, bør man bruke det samme skillet: En historisk oversettelse og en utgave som drøfter manuskriptene, dekker ulike behov. For å kontrollere en opplysning om Yinqueshan er det nyttige spørsmålet hvilket fragment eller hvilken studie som støtter påstanden.
Hva ble funnet i Yinqueshan i 1972?
Funnet ble gjort i 1972 i Yinqueshan i Linyi, i den kinesiske provinsen Shandong. Manuskriptene kom fra graver fra det vestlige Han-dynastiet. Robin D. S. Yates' studie, publisert i Early China i 1994, daterer sannsynligvis graven han undersøker til de første årene av keiser Han Wudis regjeringstid. Det dreier seg altså om en gammel gravkontekst, ikke en samling som ble satt sammen gjennom moderne oppkjøp.
:chatgpt-content-reference{index="0"}Skrivematerialet var bambus, ikke pergament. Skriften sto på smale bambusstrimler som må studeres som deler av større helheter. Formen, lengden, kalligrafien og festepunktene gir informasjon om hvordan de kan ha vært organisert. En trykt utgave gjør disse materialene om til sammenhengende sider, men denne sammenhengen er et resultat av rekonstruksjonsarbeidet.
:chatgpt-content-reference{index="1"}Denne materielle forskjellen er viktig når man leser en oversettelse. Et brudd mellom setninger kan skyldes et fysisk tap; en tilsynelatende tydelig rekkefølge kan avhenge av rekkefølgen forskerne har foreslått. Et fotografi av en bambusstrimmel, avskriften av den og oversettelsen for leseren er dokumenter som hører sammen, men de besvarer ulike spørsmål.
Man må også skille mellom tidspunktet for når teksten ble til, når den ble kopiert, og når den ble gravlagt. At et verk finnes i en grav, gjør det mulig å fastslå at den kopierte teksten eksisterte før gravkonteksten ble lukket. Det viser ikke automatisk når teksten først ble skrevet, eller hvor lenge den hadde vært i omløp. Hvis man blander sammen disse tidspunktene, gjør man eksemplarets alder om til en historie som gjenstanden ikke forteller.
Sun Tzu, Sun Bin og andre tekster i samlingen
Blant materialene som er identifisert, finnes fragmenter som svarer til de tretten kapitlene i Krigskunsten av Sun Tzu, andre beslektede tekststeder og en avhandling tilskrevet Sun Bin. Samlingen inneholder også materiale fra Weiliaozi, Yanzi chunqiu og De seks strategiene. Yinqueshan er derfor ikke navnet på ett enkelt verk.
:chatgpt-content-reference{index="2"}At to ulike avhandlinger er til stede, gir et materielt grunnlag for å holde teksttradisjonene deres fra hverandre. Det er dette man bør ha i mente når man leser om forskjellene mellom Sun Tzu og Sun Bin. Å identifisere ulike verk er ikke det samme som å bekrefte alle hendelsene som tradisjonelle biografier tilskriver forfatterne.
Når det gjelder Sun Bins militæravhandling, gjorde funnet det mulig å få tilgang til innhold som ikke var bevart som et verk overlevert i en sammenhengende tradisjon. Rekonstruksjonen bør studeres for seg: Hvis man uten forklaring føyer den til Sun Tzus tretten kapitler, får man en bok satt sammen av ulike tekster under en misvisende attribusjon.
:chatgpt-content-reference{index="3"}Samlingen inneholder også tekster knyttet til yin og yang. Yates viet forskningen sin til flere av disse tekstene og arbeidet uttrykkelig med avskrift, omorganisering og oversettelse av dem. Dette utvider funnets kontekst: Militærdokumentene var en del av en samling med andre intellektuelle interesser, og tolkningen av den kan ikke reduseres til å lete etter kjente sitater fra Sun Tzu.
:chatgpt-content-reference{index="4"}Derfor må man først finne ut hvilken tekstsamling et gjenfunnet fragment tilhører. At en bambusstrimmel ligger ved siden av en annen, beviser ikke at de utgjør det samme kapitlet; tematisk likhet er heller ikke nok til å tilskrive en hel tekstpassasje til den mest kjente forfatteren. Den felles konteksten veileder forskningen, men erstatter ikke identifiseringen av hver enkelt tekst.
Hva endres i studiet av den overleverte versjonen?
Ved å sammenligne utgravde manuskripter med overleverte tekster kan man undersøke samsvar og forskjeller. Der en gjenkjennelig tekstpassasje er bevart, kan ordlyden sammenlignes; der materiale mangler, har sammenligningen sine begrensninger. Derfor blir formuleringen «bekreftet den tradisjonelle versjonen» for vid når den brukes som en garanti for fullstendig identitet.
Et samsvar kan dokumentere kontinuitet i en tekstpassasje. En forskjell åpner for andre muligheter: en skrivevariant, en alternativ lesemåte eller en endring under overleveringen. Det kreves argumenter for å avgjøre hvilken forklaring som er riktig. Det eldste eksemplaret er ikke automatisk feilfritt, og en senere versjon bør heller ikke avvises utelukkende på grunn av alderen.
Rekonstruksjonsproblemene er dokumentert. På et arbeidsmøte i Tsinghua i november 2015 undersøkte deltakerne infrarøde fotografier og fargefotografier, merker på baksiden, sammenføyninger mellom fragmenter, avgrensning av kapitler og lesning av tegn. Teamet diskuterte også hvordan manuskriptenes materielle oppsett kunne bevares da de skulle publiseres.
:chatgpt-content-reference{index="5"}Dette arbeidet gjør det lettere å forstå hva en kritisk utgave bidrar med: Den skiller mellom det som er bevart, det som er rekonstruert, og det som er omdiskutert. En oversettelse som presenterer en sammenhengende tekst, kan være praktisk ved første gangs lesning, men er ikke nok til å fastslå hvilke ord som faktisk er synlige på skrivematerialet. For å undersøke en variant trenger man avskriftene og de tilhørende redaksjonelle forklaringene.
Bokens historie i Vesten tilhører en annen fase av overleveringen. Amiots oversettelse, som ble utgitt i 1772, kom to århundrer før funnet. Av rent kronologiske grunner kunne den ikke bygge på disse utgravde materialene. Det avgrenser hvilke kilder den kan ha brukt, uten at utgivelsesåret dermed automatisk sier noe om kvaliteten på arbeidet.
:chatgpt-content-reference{index="6"}Når man ser på sammenligningen mellom Giles og Griffith, bør man bruke det samme skillet: En historisk oversettelse og en utgave som drøfter manuskriptene, dekker ulike behov. For å kontrollere en opplysning om Yinqueshan er det nyttige spørsmålet hvilket fragment eller hvilken studie som støtter påstanden, ikke hvor mange ganger den gjentas i en kommersiell presentasjon.
Når du bruker en utgave basert på disse manuskriptene, bør du kontrollere om den oppgir hvilke fragmenter den bygger på, og skiller mellom bevarte ord og foreslåtte rekonstruksjoner.
Se alle artikler i Oversettelser av Sun Tzu: manuskripter, versjoner og lesekriterier
