Amiot og Sun Tzu: den franske oversettelsen fra 1772 og dens mottakelse

Amiots oversettelse ble utgitt i en samling kinesiske militærverk. En gjennomgang av dette bindet gjør det mulig å forstå hva som ble utgitt på fransk, og å skille dokumentert mottakelse fra fortellinger om berømte lesere.

Jean Joseph Marie Amiots versjon studeres blant Sun Tzus manuskripter og oversettelser som et ledd i den europeiske mottakelsen. For å forstå den bør man skille mellom det utgitte bindet, måten avhandlingen ble presentert på, og senere fortellinger om leserne.

Hva Amiot utga på fransk i 1772

Art militaire des Chinois ble utgitt i Paris i 1772, oversatt av pater Amiot. Tittelen presenterer bindet som en samling gamle kinesiske militæravhandlinger. Sun Tzu inngår i denne samlingen, men er ikke forfatteren av alt innholdet.

Verket har gjerne en særskilt plass i den europeiske Sun Tzu-historien fordi avhandlingen hans tidlig kom ut på fransk. Det betyr ikke at dette var den første oversettelsen av teksten til noe språk, og selvsagt heller ikke at det var en engelsk versjon.

Amiot var en jesuittmisjonær bosatt i Beijing. Oversettelsesarbeidet hans foregikk i Kina, før det senere nådde Europa for redaksjonell bearbeiding og utgivelse i Frankrike. Denne reisen er en del av bakgrunnen som er nødvendig for å forstå utgaven.

Sammen med tekstene som tilskrives Sun Tzu, inneholder bindet andre avhandlinger og materiale knyttet til kinesiske militære spørsmål. Denne sammensetningen gjør det nødvendig å skille nøye mellom de ulike delene når boken brukes som kilde.

Skillet mellom boken og avhandlingen forebygger feilaktig attribusjon. En instruksjon i en annen del av antologien blir ikke en lære fra Sun Tzu bare fordi den står mellom de samme permene. For å sitere Amiot presist må man angi hvilket verk han oversetter på det aktuelle stedet, og om passasjen tilhører selve teksten, en innledning eller tilføyd materiale.

Hvordan teksten presenteres og forklares

Amiots versjon gir en fremstilling som kan utfolde ideene mer utførlig enn enkelte senere oversettelser. Dette påvirker leseopplevelsen: En lang formulering kan inneholde forklaringer som leseren av en mer konsis versjon vil finne i noter eller separate kommentarer.

Denne observasjonen viser ikke i seg selv om oversetterens valg er riktige eller gale. For å vurdere et oversettelsesvalg må man sammenholde det med den kinesiske teksten som ble brukt, kommentarene til den og andre mulige lesemåter. Å telle ord eller foretrekke en mer konsis stil løser ikke dette spørsmålet.

Også overskriftene styrer lesningen. En tittel kan rette oppmerksomheten mot en bestemt tolkning allerede før man begynner på kapitlet. Derfor bør man skille mellom redaksjonelle overskrifter og innholdet som egentlig tilskrives avhandlingen.

Det er mer presist å undersøke Amiots valg passasje for passasje enn å sette en enkel merkelapp som «bokstavelig» eller «fri» på hele bindet. En lang oversettelse kan ligge tett opptil originalen ett sted og være forklarende et annet.

Senere versjoner kan sammenlignes ved å se på avgrensede passasjer. Sammenligningen mellom Giles og Griffith gjør det mulig å se andre ordvalg og andre måter å forklare de redaksjonelle valgene på. Spørsmålet er ikke hvilken ordlyd som høres eldst ut, men hvilke nyanser hver versjon bevarer, og hvilke begrunnelser den gir for dem.

Kronologien setter også grenser for hva kildene kan fortelle. Bambusmanuskriptene fra Yinqueshan ble oppdaget i 1972 og var derfor ikke tilgjengelige for Amiot. Å lese versjonen hans som et vitnesbyrd om mottakelsen på 1700-tallet er noe annet enn å bruke den som kilde til senere arkeologiske funn.

Dokumentert mottakelse og spørsmålet om Napoleon kan ha lest verket

Amiots utgivelse gjorde det mulig for europeiske lesere å bli kjent med en fransk versjon av ideene som tilskrives Sun Tzu. Denne mottakelsen kan undersøkes gjennom utgaver, korrespondanse, omtaler og andre dokumenter som kan fastslå konkrete forbindelser til verket.

Påstanden om at Napoleon leste denne oversettelsen, krever større varsomhet. Muligheten har vært nevnt i tekster om Sun Tzus mottakelse i Vesten, men den bør ikke gjøres om til et bevist faktum uten direkte dokumentasjon på at han leste den.

At en bok var tilgjengelig, og at en person leste den, er to forskjellige forhold. En utgivelse kan ha sirkulert på riktig tidspunkt uten at det beviser hvem som leste den. Likheter mellom en militær manøver og en maksime er heller ikke nok til å fastslå en påvirkning: Først når det finnes en dokumentert forbindelse, kan likheten brukes som grunnlag for en historisk påstand.

Et brev, en identifiserbar merknad eller en leselogg ville gitt et bedre grunnlag for å diskutere spørsmålet. Selv det å eie et eksemplar ville ikke i seg selv bevise at man leste det grundig eller tok ideene i bruk. Den forsiktige formuleringen er at det ikke bør regnes som bevist at Napoleon leste Amiot, bare fordi det er kronologisk mulig.

Til slutt bør man skille mellom historisk mottakelse og moderne tolkning. Thomas Clearys tolkning tilbyr en annen ramme for lesningen. En sammenligning med Amiot krever at man identifiserer hva som hører til hver innledning og kommentar, uten å fremstille en oversetters valg som ord fra den antikke forfatteren som fritt kan byttes ut.

Når du siterer en passasje fra Amiot, bør du oppgi utgaven og den konkrete avhandlingen den tilhører. Oppretthold også skillet mellom den franske oversettelsen og en eventuell senere spansk versjon.

Se alle artikler i Oversettelser av Sun Tzu: manuskripter, versjoner og lesekriterier